Skisesongen går nok definitivt mot slutten. Det har blitt noen opptredener med startnummer også denne vinteren. Alt fra klubbmesterskap, til
kretsmesterskap og
Birken. De fleste med litt hodebry og tankevirksomhet rundt taktikk, skiprepp og et snev av nerver i forkant. Alle med tidtakerbrikke, høy puls og tendenser til åndenød underveis. Dette har sin sjarm, man utfordrer seg selv, kjenner at man lever. Jeg tror alle har godt av å ta steget ut av den litt for trygge komfortsonen innimellom.
Denne lørdagen, vinterens kanskje siste lørdag med ski på beina gikk jeg også skirenn. Jeg debuterte i Skarverennet, en 37 kilometer lang høyfjellstur fra Finse til Ustaoset. Dette skirennet kunne verken by på hodebry eller åndenød. Av de drøye 8000 påmeldte er det bare noen hundre som går i konkurranseklassa. Resten er på skitur i trimklassa. Alle må ha sekk, den må inneholde solkrem, klær og en god matpakke. Og du er helt utafor normalen om den ikke inneholder sjokolade, litt god drikke og en skikkelig sitteplate.
Sammen med 11-åringen meldte jeg meg på i trimklassen. Klassen for de som har hele dagen til rådighet. Som ikke trenger å pushe rød sone. Og hele dagen trengte vi, for vi meldte oss på med dagsbillett fra Oslo. Sammen med påmeldingen fikk vi billett på Skarverenntoget med avgang fra Oslo S litt før halv sju lørdag morgen. Allerede klokka sju legger de første trimerne ut på skitur fra Finse i retning Ustaoset. Da var vi i Drammen. Det er fri start mellom sju og tolv for de som går på tur i Skarverennet.
Klokka åtte er vi på Hønefoss. To blide karer fra Skarverennet kommer rundt og deler ut startnummer. Etter både frokost, lunsj og skift på toget er vi superklare for start når vi går av toget på Finse stasjon klokka 10.40. Vi setter igjen sekken med skift på perrongen og går 30 meter fra stasjonen før vi strammer sekken og tar på skia. Vi får med oss hver vår ekstra kvikklunsj og rosinpakke fra en hyggelig Skarverennvertinne før vi sklir ned en bakke og gjennom startseilet i strålende solskinn.
De neste fem timene er et sammenhengende skieventyr. Det er bratt opp, passe utfordrende ned og lange strekk med sol fra skyfri himmel og hvite fjellvidder. Det er tre drikkestasjoner på ferden. Her kan du få påfyll av solbærsirup, skismuring og solkrem om vi trenger. Det er fire-fem klassiske spor og en skøytetrase hele veien. Du kan velge både fart og stilart etter eget ønske. Til venstre er det en egen løype for de som går i konkurranseklassa. 11-åringen og jeg er blant de raskere trimerne. Vi forserer hundrevis av skiløpere, likevel er det er aldri trengsel i løypa, bare god stemning så langt vi ser, og det er langt når du er i høyfjellet på en solskinnsdag som denne. Folk i shorts, folk med anorakk, folk i racingdress, folk i bamsekostyme, folk med stor sekk, folk med liten sekk, mange med norsk flagg i sekken og noen med andre flagg. Folk med raske briller og folk med afterskibriller. Folk med skøyteski, stakeski, felleski, smøreski og fjellski. En av de eldste jeg ser i løypa har ski som er eldre enn meg selv. 11-åringen er blant de yngste i løypa, men i selskap med flere jevnaldrende. Mange drikker saft og solo, noen drikker sportsdrikk mens andre opprettholder væskebalansen med voksenbrus. Dette er et renn for absolutt alle.
Når vi har kommet cirka halvveis tar vi frem sitteplata og setter oss ned med matpakka mens vi heier frem de raskeste damene. Verdenseliten og glade skiturister side om side med samme mål for turen, Ustaoset. Vi går et par kilometer til før vi finner en ny bakketopp og en kvikklunsj i topplokket mens vi ser Krüger, Amundsen, Nyenget og resten av Norges raskeste menn passere. Vi deler også ut litt sjokolade og et par gel til kjentfolk som kjemper mot etter hvert litt tungt vårskiføre og kramper i konkurranseklassen.
Så pakker vi sekken og tar fatt på de siste par milene mot Ustaoset. Vi rekker ikke Emma Steinbakken sin konsert langs løypa ved siste drikkestasjon på Jägertoppen. Men vi rekker stemninga når vi passerer de tusenvis av skiløperne som fortsatt sitter igjen i solsteiken. Vi sklir ned til mål og får med oss konserten på storskjermen i målområdet mens vi nyter en Skarverennburger og oppsummerer turen. Et drøye fem timer langt skieventyr. Akkurat når det ikke kan bli bedre kommer en ny Skarverennvert bortom med et brett kaffekopper og lurer på om jeg vil ha en kaffe i sola. Snakk om flytsone.
Så trasker vi de 300 meterne bort til togstasjonen. Sekken med tørre klær som vi satte igjen på Finse ligger klar og venter på oss. Får på tørre sokker og labber om bord på toget tilbake til Oslo. De spente skiløperne som satt der på morgenen er litt mer solbrent og mør i beina. Noen har vært lenge på afterski og er i godt humør. Noen rakk akkurat toget og trenger en hvil. Karene som ga oss startnummer på vei opp kommer rundt og spør om vi har hatt en fin tur. De får et massivt jubelbrøl i retur. Det er ingen som nevner noe om gnagsår, solbrente neser, sure skisko, kramper og stive rygger som vi har hørt mumling om rundt oss på toget. Alle er enige om at dette har vært et skieventyr. En lørdag vi vil huske.
Snaue fire timer senere er det sent lørdag kveld og vi er tilbake der dagen startet på Oslo S. Varm i panna, tung i øyelokka og langt mer klar for senga enn Oslonatta.
Selvsagt hadde vi maksimalt vær. Selvsagt er vi skientusiaster. Vi sitter igjen med en opplevelse vi vil huske. En dag som må være selve definisjonen på norsk skitradisjon. Et stappfullt tog med entusiastiske skiløpere som møtes grytidlig i Oslo sentrum en lørdag morgen. På en vårdag hvor vanlige folk steller blomsterbeddet, tenner opp grillen eller løper Sentrumsløpet. Som tar toget til en av de få stedene i Sør-Norge som fortsatt kan by på hvite vidder og skiføre. For å gå i et 37 kilometer langt 17-mai tog sammen med tusenvis av andre skientusiaster. Før de møtes på neste stasjon og tar samme tog tilbake til byen. Jeg tenker at det er vår nå, tid for å finne frem sykkel og løpesko. Men om bare seks måneder venter vi på skiføre igjen. Og om et snaut år, lørdag 18. april 2026 er det Skarverennet. Alle rundt oss på toget pratet om hvor magisk denne dagen var. Alle svarte at de kommer tilbake neste år. Og det er begrenset hvor mange det er plass til på togene til Finse en lørdag morgen.
Uansett om du vil utfordre verdens beste skiløpere eller har som mål å rekke siste tog tilbake så kan alle sette seg et skikkelig mål i dette rennet. De aller fleste med normalt god helse kan gå 37 kilometer på ski. I alle fall når du har et år til å forberede deg og kan gå akkurat så fort du ønsker. Så er du glad i å gå på ski, liker fjellturer, sjokolade, god stemning og folk. Da er dette rennet for deg. Merk av 18. april 2026 i kalenderen.
Og du rekker det på en lørdag! Det går dagstog fra både øst og vest. Hvis du ikke skal på afterski da, det ryktes at Skarverennets afterski også kan by på noen opplevelser. Men nå er skifesten snart over for i år...
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.