Dette er selvsagt subjektivt. Men enkelte ting er vel lite å diskutere:
· Det er nesten uendelig med løyper å velge mellom.
· Det er mye variasjon, kupert og utfordrende. Både fiskebein og skrensing bør du beherske. Og blir det for lite utfordringer kan du alltids teste en av scooterløypene gjerne på litt raskt føre.
· Bymiljøetaten og Skiforeningen er i den ypperste verdensklasse når det gjelder å preppe skiløyper.
· Det er masse folk. Jeg kjenner ingen andre steder hvor så mange blide folk møtes på en gang. Kanskje er det fordi mange bor i trange leiligheter. Kanskje fordi de ser mer til asfalt og blokker en skiløyper og skog i hverdagen. Kanskje er det fordi skiføret varierer, så smilet kommer av seg selv på gode dager i marka.
Etter at snøkaoset på nyåret roet seg er det en viss fare for at en av årets fineste skihelger kom tidlig i januar. Jeg tror de fleste som gidder å lese dette vet hvilken helg jeg prater om. Når meteorologene varslet solskinn, ble denne helga markert i min kalender. Min kalender er også familiens kalender. Og her var det både to barneskirenn og et par sosiale begivenheter booket inn allerede. Det var klart at om det skulle bli noen lange skiturer på far denne helga måtte han tidlig opp. Akkurat slik han liker det best.
Er det noen folk jeg stoler på i denne byen så er det løypekjørerne til Bymiljøetaten og Skiforeningen. Og er det en faktura jeg betaler med et smil om munnen så er det kontingenten til Skiforeningen. Om markaløypene ikke er preppa til du skal på tur så er det en særdeles god forklaring til akkurat det. Og den forklaringen er at det ikke er noe lurt å preppe løyper akkurat da. Det kan skyldes at de vil snø igjen med en gang. At løypene blir dårligere enn de allerede var, eller at løypekjøring tærer unødvendig på snøen som ligger der. Men er det fornuftig å preppe så er de ute med maskina og løypekartet er farget i grønt.
Denne lørdagsmorgenen fra Isdammen på Årvoll var selvsagt ikke noe unntak. Selv om det fremdeles var skumt når jeg tok på skia klokka 07.30 kunne jeg skimte konturene av trikkeskinner innover skogen. Perfekt kjørt klokka 01.00 på natta så de har satt seg godt når hordene av skiløperne våkner til liv.
Heller ikke denne lørdagen var jeg først i løypa. Du må tidligere opp enn som så om du skal være først i løypa i skihovedstaden. Likevel møter jeg ingen skiløpere, sier kun hei til en rådyrgeit med en killing som er ute på morgenbeite på vei opp bakkene fra Isdammen. I det jeg passerer Linderudkollen er dugnadsfolket allerede i gang med å rigge dagens barneskirenn. Jeg skal være tilbake har om drøye tre timer for å smøre ski og heie frem Hasle-Lørens unge skiløpere.
Skumring blir til blåtime mens jeg passerer Lilloseter, det er stadig mer liv i skiløypene. Blå extra sitter som spiker og flyten i helstøpte urørte klassiske spor er upåklagelig. Ved Sinober står også vintersola opp. Det lukter nystekt gjærbakst. Det nærmer seg åpningstid og dagens første boller er nok på tur ut av ovnen. Nede ved Movatn har første skitog ankommet og noen ivrige skiløpere er på vei ut. Likevel kan jeg gå hele veien opp Tømtebakkene med god flyt i høyre spor. Min faste rute mot Gørja og Kikut er ikke kjørt i år på grunn av skogsdrift. Derfor må jeg vente et år før neste Gørjavaffel. Ferden går dermed videre mot Fløyta. Jeg sjekker klokka og mener jeg skal rekke runden om Ørfiske. En Snickers og litt saft fra beltet før jeg sklir videre. Antall smilende skiløpere i løypa stiger i takt med solas ferd opp på himmelen.
Den store forvandlingen skjer likevel i det jeg er tilbake med Movatn cirka klokka 11. Nå har hele skihovedstaden våknet. Skiløypa er plutselig som en maurtue en sommerdag. Det vrimler av skiløpere i alle aldre og fasonger. De fleste går klassisk som meg, noen skøyter, mange drar pulk og noen har hund. Den siste timen fra Movatn til Linderudkollen handler om å finne mest skånsomme og rasjonelle vei gjennom det som minner om et 12 kilometer langt 17. maitog. Møtet med rådyrene, soloppgangen, trikkeskinnene, den totale stillheten og ensomheten innover Lillomarka virker som en svunnen tid. Nå er sporene slingrete, det er fallgroper, dyrene har gjemt seg og flyten i diagonalen forsvinner med hundrevis av sporbytter for å finne en vei gjennom toget. Plutselig har alenetid blitt til tusenvis av smil og minst like mange ulike skiteknikker. Noen i Levisbukse, en i shorts, en med treski og mange er ute på livets første skitur. Både morgenstunden og 17. mai toget har sin sjarm. Kanskje er det dette som er så fascinerende med Oslomarka.
I det jeg passerer veien ved Kringla har parkeringen langs veien nådd helt ned hit. En kilometer nedenfor parkeringsplassen på Linderudkollen. De 700 deltakerne på barneskirennet pluss alle de tusen som er ute i marka er mer enn hva infrastrukturen kan tåle. Jeg konkluderer med at verdens skihovedstad virkelig er best i verden i dag.
Jeg er fremme på Linderudkollen for å møte resten av familien og Hasle-Lørens skiløpere. De har også tatt skia fatt fra Isdammen for å unngå den aller verste parkeringskøa. Den tomme parkeringsplassen fra klokka 07.30 har nå blitt til en kaotisk og alt for trang arena med opphopning av utålmodighet og stress. Selv kan jeg krysse av for drøye fem mil i klassisk stil før lunsjtider. Jeg rekker skirenn, fellestur ned til bilen med gjengen og enda er det masse igjen av lørdagen. Ned til Isdammen i halv tre draget har trikkeskinnene fra skumringstimen blitt til hauger av oppskrenset snø og et sammensurium av skiløpere og fotturister. Rett før bilen er det plutselig to ute på hest midt i skiløypa. Både hesten og de dype sporene skaper et par ekstra fall blant vettskremte og ustødige skiløpere. Det er ikke tegn til at det har kjørt noen tråkkemaskin her de siste ukene.
Jeg konkluderer som jeg alltid gjør. Hver eneste gang. Ja det er litt seigt når klokka ringer og det står noe med 06 på en helgedag. Ja det er litt friskt når det er 12-13 minus og du starter skituren lenge før sola står opp. Men det du får tilbake veier så opp så uendelig mange ganger. Har du noen gang angret? Tenkt at du dro ut for tidlig på ski? At du burde ventet? Om du er som meg tipper jeg svaret er NEI.
To streker under svaret kommer 12 timer senere. Søndag morgen ringer klokka til samme tid. Kroppen er fortsatt litt støl, musklene litt ømme. 12 grader har blitt til 15. Men løypekjørerne har jobbet mens vi andre sov. Haugene med oppskrenset snø og issvuller er på ny omdannet til trikkeskinner. Rådyrene er ikke å se, men to elger har vært innom løypa etter løypekjøreren. Skirennet er ikke på Linderudkollen, men på Sognsvann. Ruta er ny, køa ut døra på Kikut når til garasjen når jeg passerer i 11 tida. Jeg tar vestsiden av Sognsvann ned for å unngå full stans når jeg møte dagens 17. mai tog.
Igjen er konklusjonen den samme. Løypene, flyten, stemningen og naturopplevelsen er aller best for de som er tidlig oppe!
God tur!
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.