Det hele startet vel i 2013, når Jørgen Aukland staket Birkebeinerrennet på skøyteski. Lenge før den tid hadde folk fullført både Vasaloppet og Marcialonga på “blanke” ski. Men frem til 2013 var det nærmest utenkelig at folk kunne stake over tre fjell i Birken. Dette ble tydelig motbevist av herr Aukland og etter dette har utviklingen gått i et rasende tempo. Petter Eliassen ble første vinner av Birken på blanke ski i 2015 og i 2022 slo Astrid Øyre Slind selveste Therese Johaug i spurten og ble første kvinnelige vinner på blanke ski. De siste årene har det ikke vært noe tvil i eliteklassene. Alle de raskeste kvinner og menn staker, og de fleste aldersklassene blir også vunnet av skiløpere som staker de 54 kilometerne. Mosjonistene har blitt sterkere, fått bedre staketeknikk og skaffet seg stakeski.
I andre turrenn er andelen som staker avhengig av løypeprofil og skiføre. Men tendensen er at flere og flere velger å legge bort festevoksen og gå “all inn” på staking. Dette må være opp til hver enkelt, jeg har verken lyst eller intensjon om å mene noe om hva som er best, raskest, tøffest, kulest eller hardest. Det avhenger av hva som motiverer hver og en mest, hva man trives med, treningsgrunnlag, teknikk, styrker, svakheter, løypeprofil, føreforhold, smøreferdigheter, skivalg og sikkert mye mer.
Selv gikk jeg tre turrenn vinteren 2024. Alle med festevoks. Jeg startet i de fremste puljene i alle rennene. I Holmenkollmarsjen, gjennom Nordmarkas kuperte skoger hadde cirka halvparten blanke ski. På Birken, med de lange slake bakkene hadde de aller fleste rundt meg blanke ski. På Hafjell skimaraton, med mange flate fjellmyrer, var jeg nesten alene med feste under skia. På starten så noen rart på meg, hvem er han som driver og tester feste? I løypa fikk jeg likevel noen ekstra heiarop i bakkene opp mot Pellestova fra noen godt voksne skiløpere.
“Heia han med festevoks” og
“endelig en skikkelig skiløper, en som går diagonal”. Akkurat den motivasjon for å løpe fra noen flere stakere i de siste bratte kneikene.
I Birken måtte jeg ta til takke med en andreplass i aldersklassa, tror jeg også kom på pallen totalt i klassa for folk med festevoks under skia. Heldigvis er jeg gammeldags og utdatert, heldigvis hadde jeg feste. Jeg brakk ikke bare en, men begge stavene underveis på rennet. En stav gikk i starten da en skiløper som staket bak meg skiftet spor litt ofte og tråkket på staven min. Jeg gikk et par kilometer med en stav før en blid og hjelpsom dame langs løypa lånte bort sin stav, den var 15 cm for kort, men fikk duge en mil til jeg fikk byttet til en stav på arrangørens stasjon på Dambua. Den neste staven knakk da jeg kjørte på en tom geltube og tok en liten framlengs rulle i løypa ned mot mål. Nye to kilometer med en stav før jeg fikk låne en stav fra en stavpost til et av elitelagene. Denne var også for kort og uten håndtak, men fikk gjøre jobben inn til mål. Klasseseieren glapp med noen sekunder, den røk med stavklumseriet. Men hadde jeg i tillegg vært uten festevoks under skia. Ja da skulle jeg fått en real utfordring med å i det hele komme meg til Lillehammer.
Frykten for stavbrudd er heldigvis ikke en grunn for å velge festevoks. Jeg har gått mange skirenn, men kun brukket staver denne ene gangen. Så hvorfor tviholder jeg på festevoks og diagonalgang? Mange har spurt, mange har ment noe, mange har prøvd å mene noe. Er det en kul utfordring å stake? Absolutt. Ville det ikke vært digg å slippe å gruble på hvilken smøring du skal velge? Joda. Hadde mine dårlige skuldre tålt å stake et helt skirenn? Litt tvilsomt. Kan det gå raskere å stake, muligens, om jeg trener på det hele vinteren.
På dagens skitur fra Skansebakken til Heggelivann med junioren i huset bestemte jeg meg, det er fortsatt to streker under svaret. Om det blir noen turrenn så blir det med festevoks i år også.
Første nyttårsdag 2025 startet med 10 cm etterlengtet og silkemyk nysnø i Oslo. En gave fra himmelen. Den 2. januar er siste dag av juleferien. Skiforeningen leverer som vanlig grønne streker på føremeldingen. Det er 16 minus, nykjørte trikkeskinner og smekkfullt på parkeringen på Skansebakken når Kristian og jeg ankommer ved lunsjtider. Markatravere, mosjonister, skientusiaster, supermosjonister, familier, hunder, barn og eliteløpere i en herlig miks. Med en ting til felles, de elsker skigåing.
Sørkedalen er som vanlig kaldere enn byen, men sannsynligvis er det mildere og mildere for hver meter vi nærmer oss Heggelivann. Det er superenkelt å smøre. To lag grønt og to lag blå ekstra. Det er lav vintersol, det rimer i ansiktet og skiføret er som man kan forvente når det er nysnø og 16 minus. Trått.
Vi går lystig i gang på den cirka en mil lange ferden opp til Heggelivann. De fleste som liker å gå på ski i Osloområdet kjenner nok til denne løypa opp Gråseterveien. En av de mest snøsikre stedene i marka. Åser og landskap sørger for at ekstra mye snø faller akkurat her. Dette i kombinasjon med at løypa er skånet for fønvind og solhellinger medfører at det er en av de mest snøsikre løypene på hele Østlandet. Om du er av de som drømmer om Birken er vel stigningen opp til Heggelivann det nærmeste man kommer bakkene man møter over Hedmarksvidda. En mil mer eller mindre sammenhengende slak motbakke. Ikke en meter fiskebein. Som skapt for diagonal skigåing.
Skiene sitter som spiker. Etter en juleferie med mange mil på ski begynner også teknikken å sitte. Få ting kan måle seg med klassisk langrenn når man finner rytmen. Det er som en dans. Snødansen. Den eneste dansen jeg egentlig kan. Og ingen dans er vel mer nostalgisk enn diagonalgang i klassisk stil. Avbrutt av noen dobbelttak med fraspark der bakken er slakere og staking på flatene. Variasjonen og harmonien. Vekslingen mellom ulike teknikker i takt med terrenget. Noe av det aller fineste med skigåing.
De fleste rundt oss går klassisk med feste. Noen skøyter, mens noen få staker opp hele bakken. Det er imponerende å stake opp denne bakken. Noen av stakerne er også like raske som oss. Men de ser ut til å jobbe hardere. De ser fokuserte ut, ser ned på skia. Kanskje hadde de ikke ork til å se opp og nyte den lave vintersola i det de passert Storbekkbua. Jeg er heldigvis fortsatt sprekest i familien. Spør Kristian pent om pappa kan kjøre litt ned igjen, snu og ta han igjen. Danse den fineste bakken en gang ekstra i diagonal. Det er nå, i vintersola, i klassisk diagonal jeg har svaret på spørsmålet som klarest for meg. Skal du stake? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg driver med dette fordi jeg elsker skigåing. Det er turene og veien mot målet som er målet og opplevelsen. Og disse turene gir meg absolutt mest når jeg kan veksle mellom teknikker. Kose meg i motbakkene, danse i diagonal stil der det passer seg best. Veksle mellom diagonal, dobbelttak med og uten fraspark og ned i hocke. Alt etter hva terrenget og skiføre innbyr til.
Så velge hva som passer deg og motiverer deg best. Om du synes staking er gøy velger du det. Ikke glem at vi gjør dette fordi det er gøy. Ikke legg igjen gleden i smøreboden hjemme.
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.