Av: Lars Petter Stormo
Dette ble dermed en av årets viktigste konkurranser for oss og det å skulle lykkes i en fulldistanse triatlon er ingen «walk in the park» (spesielt ikke så tidlig på året).
Vi deltok i Sør-Afrika i fjor også og visste hvor hard løypa er og at det er tøff konkurranse der. Vi ankom arrangørbyen Port Elizabeth på torsdagen og fikk ordnet alt med registrering, skrudd opp syklene og sjekket at alt utstyret hadde overlevd flyturen. Dagene frem til konkurransen gikk med til det «vanlige» opplegget med korte og lette treningsøkter, den obligatoriske race-briefingen og innsjekk av utstyr i skiftesonen dagen før konkurransen. Vi følte vi hadde fått trent bra i hele vinter og oppkjøringen inn mot konkurransen med påskeferie på Mallorca ( les mer om den turen her ) hadde vært som planlagt.
Men uansett hvor godt forberedt man er kommer alltid usikkerheten snikende den siste uken og jeg måtte jobbe litt med
meg selv for å beholde troen på at jeg kunne nå målet om å bli beste amatør totalt i konkurransen.
Trude på løpetur langs kysten i forkant av konkurransen.
Sykkeltur i løypa i forkant av konkurransen.
Svømming ved Shark Rock Pier i forkant av konkurransen.
Race day
Søndag stod vi opp kl. 4 og spiste frokost ca. 3 timer før start slik vi pleier, før vi gikk bort til startområdet og plasserte næring på syklene og sjekket at skifteposene til T1 og T2 var i orden.
Nytt av året var at vi har testet ut energidrikken Maurten og denne skulle nå stå for hoveddelen av kaloriinntaket på sykkeletappen. Drikken brukes bl.a. av verdens beste maratonløpere og utblandet i 0,5 liter vann gir Drink Mix 320 (som vi bruker på Ironman) 80 gram karbohydrater, som er dobbelt så mye som man tidligere trodde kroppen kunne tolerere.
Les mer om Maurten her.
Litt før klokken halv 7 på morgenen stilte alle de 2000 deltagerne seg opp på stranden og var klare til start. Det var en helt magisk stemning i det nasjonalsangen spiltes og solen steg opp fra havet. Pro-herrer startet 6:30 etterfulgt av pro-damer 6:35. Vi i aldersbestemte klasser startet med såkalt rolling-start fra kl. 6:45 med 10 stk startende sammen hvert tiende sekund. Jeg stod i tredje «bølge» og var dermed tidlig ut i vannet. Noen liker å starte lenger bak for å ha rygger å jage på underveis på svøm og sykkel, men jeg liker å være offensiv og jage fra front.
Jeg tror nok aldri sjøen utenfor Shark Rock Pier i Port Elizabeth er blikk stille med Atlanterhavet stående rett inn, så det at det «kun» var shoppy forhold nå må vel kanskje kalles relativt gode forhold selv om det føltes ganske røft til tider.
Svømmestarten – magisk i soloppgangen!
Allerede ut til den første bøyen kjente jeg at teknikken satt og at jeg svømte bra. Jeg passerte flere fra de to bølgene som hadde startet tidlig og jeg svømte hele etappen alene uten noen bein å jage på. Dette var for så vidt greit og jeg følte jeg jaget bra og traff godt på navigeringen underveis. Vanligvis er jeg veldig usikker på hvor fort jeg har svømt når jeg nærmer meg land, men denne gangen føltes det bra og jeg var ganske sikker på at jeg ville være fornøyd når jeg kikket på klokken ut av vannet. Jeg har svømt mye i vinter og hevet nivået mitt en del (hvert fall i bassenget), så jeg hadde et håp om å svømme litt raskere enn i fjor når jeg svømte på drøye 56 minutter.
Ut av vannet ble jeg derfor veldig glad når jeg så det stor 53 minutter på klokka. Tidtakermatta lå et stykke opp på stranda så den offisielle tiden min ble 54:25, noe jeg uansett er fornøyd med i det jeg vil anse som litt tøffe forhold.
Ut av vannet med hetta på snei 😊
Skiftesonen gikk fort og greit uten noen store problemer. Et lite tips til dere som skal delta i Port Elizabeth senere: asfalten i skiftesonen er veldig grov og ubehagelig å løpe på barbeint, så jeg var glad jeg er av typen som tar på sykkelskoene før jeg løper til sykkelen.
Jeg var tidlig ut på sykkel og følte meg bra. Jeg så at en av de hardeste konkurrentene til age-group-tittelen, fjorårsvinner og tidligere PRO-utøver Olivier Godart, var bak meg, så jeg var nok litt vel gira og kjørte kanskje litt hardere enn planlagt i starten.
Løypa i Sør-Afrika består av to runder a 90 km som går t/r på den samme veien. På papiret er løypa relativt lett, men det er noen seige stigninger underveis, veldig dårlig asfalt med høy motstand, og svært ofte en del vind. Også i år fikk vi kjenne på hvorfor Port Elizabeth kalles «The windy city». Det blåste ganske hardt, noe som ga en god medvind de første 45 km ut til vending i Seaview, men som vi måtte betale for med renter på vei tilbake i motvinden til runding.
Fra vending i Seaview. Foto Adrian d’Blanco.
Etter å ha jaget i medvinden ut til vending (45 km) så jeg at jeg var i tet i age-group feltet og tok en sekundering bakover til de som kom bakfra. Jeg så på gjennomsnittswatten at det nok hadde gått litt for hardt den første timen, så jeg roet meg litt ned i tet i nærheten av en tysker som var nr 2 av amatørene. Han syklet relativt likt med meg og vi byttet på å holde tempoet i front (men holdt god avstand til hverandre og hadde hele veien en dommermotorsykkel i nærheten som passet på at ting gikk lovlig for seg).
Fantastisk fin sykkelløype langs kysten.
I en fartsdump mistet jeg dessverre en av flaskene mine med Maurten og dermed 320 kcal (80 gram karbohydrater) av det planlagte næringsinntaket. Selv om jeg hadde med meg noe ekstra næring ble jeg litt stresset og måtte roe det litt ned i et par langesoner for å få med meg en banan og en bar ekstra.
Siste strekket av syklingen på 45 km tilbake til skiftesonen var motvinden ganske så kraftig og jeg kjente at jeg begynte å bli skikkelig sliten. Jeg tror faktisk ikke jeg har følt meg så sliten på slutten av en Ironman-sykkeletappe noen gang, og når jeg i tillegg følte meg sulten (sannsynligvis siden jeg hadde mistet den ene flaska) var jeg veldig skeptisk til hvordan dette skulle gå.
På vei tilbake mot Port Elizabeth på siste runde
Mot slutten av sykkeletappen kom det en kar susende forbi, men jeg beholdt det tempoet jeg hadde og satset på at løpingen min ville være sterk nok til å hente han inn.
Skiftesonen T2 gikk greit, men siden jeg lar skoene stå igjen på sykkelen fikk fotsålene nå smake den grove asfalten i skiftesonen. Ellers gikk det greit og jeg var ute på løp etter 2:25 i sonen.
På vei ut på løp.
Jeg kjente direkte ut på løp at løpesteget var bra og at det gikk veldig lett. De første kilometerne suste av gårde på godt under 4 min/km og han som hadde passert på slutten av syklingen ble raskt hentet inn og distansert. Jeg prøvde å stabilisere tempoet på rundt 4 min/km og kjente at jeg fant en rytme jeg kunne holde lenge.
Det var varmt og av erfaring vet jeg at dette gjør mye med hvilket tempo jeg klarer å holde. Når det i tillegg blåste en del som gjorde at tempoet sank litt i motvinden, bestemte jeg meg for å fokusere mer på å finne en god rytme enn å absolutt skulle holde et spesielt tempo.
Jeg var heldig ved å komme ut på min løpeetappe mellom nr. 1 og 2 i PRO-klassen for herrer som da lå en runde foran i løypa. Det var veldig motiverende å se at jeg hele tiden tok innpå lederen og at de som jaget han bakfra ikke tok innpå meg. Etter hvert løp jeg også forbi lederen som var litt ekstra stas :-) (dette var da Cameron Wurf som senere ble tatt igjen av flere og ble til slutt nr. 4).
Løpeløypa består av fire runder langs sjøen og er kjent for det fantastiske publikumet som omkranser hele løypa og lager en enormt bra stemning med musikk, boder, fest og en heiing man finner få andre steder. Løypa er flat, men med en liten stigning opp til vending i hver ende. Første runden er ikke disse stigningene noe å snakke om, men etterhvert blir de knallharde og de etterfølgende «utforbakkene» dreper beina sakte men sikkert. Jeg følte jeg løp lett den første halvdelen av løpet, men derfra ble det en kamp for å holde tempoet oppe.
Som alltid er de siste 15-20 km av en Ironman-løpeetappe fryktelig vonde. Jeg hadde nå en god luke ned til neste amatør, men jeg skjønte også at sluttiden ville bli god så jeg presset hardt på slutten for å ta ut det siste. Med kun et par hundre meter igjen passerte jeg Trude i løypa og det ga en utrolig god følelse når jeg så at også hun hadde et godt løp på gang. Vi vekslet noen få ord og tommel opp i det jeg passerte og det var først nå jeg tok inn over meg at jeg ville klare målet mitt om å bli første amatør til å krysse målstreken.
Følelsen av å løpe ned den røde løperen og krysse målstreken er helt ubeskrivelig og all smerten forsvinner. Jeg krysset målstreken på 8:42:16 og ble med dette beste age-group’er av alle og nr. 13 totalt når man tar med de profesjonelle. I ettertid fikk jeg også vite at dette var ny løyperekord for amatører i løypa (den forrige var det dagens PRO-vinner Kyle Buckingham som hadde).
Mye glede og adrenalin over mål 😊
Jeg er helt vanvittig fornøyd med dagen, og det å klare å nå målsettingen min og levere en så sterk tid så tidlig på sesongen er jeg ekstremt fornøyd med!
Etter målgang var det rett på dopingkontroll (som vanlig) sammen med vinnerne av PRO-klassene. Veldig bra at de er der og tester, og gøy å være der å høre om hvordan pro-løpene har utviklet seg. Ekstra moro at dopingtesterne visste om at Trude også deltok og de kunne gi meg full oppdatering på hvordan det hadde gått med henne så langt og at hun lå an til å komme inn til en 3. plass i klassen:-)
To fornøyde vinnere på dopingkontroll (Kyle Buckingham vant pro-klassen på hjemmebane).
Trude leverte ny personlig rekord på 3800m open-water svømmeetappe og svømte på 1:04:59. Hun har tatt store steg på svøm i basseng i vinter, men det er ingen selvfølge at dette gir tilsvarende forbedring ute. Det var derfor ekstremt gledelig at hun svømte så bra i de relativt tøffe forholdene!
I forkant var hun spent på syklingen siden hun ikke har taklet slike flatere løyper (med mye vind) så godt tidligere, og både i samme løype 2017 og på Hawaii på høsten følte hun at hun manglet det nødvendige trøkket. Vi har justert litt på sykkeltreningen i vinter og det kan virke som om dette, i kombinasjon med god mentalt jobbing på konkurransedagen, har gitt resultatet da hun leverte en sterk sykkeletappe i vinden og leverte den beste sykkeltiden i klassen sin. Hun syklet drøye 22 minutter raskere enn fjoråret og det var vesentlig tyngre forhold i år.
Trude på sykkel
Ut på løp holdt hun et godt tempo fra start, men pga forholdene (varme og vind) fokuserte hun etter hvert mer på å finne en god rytme som hun kunne holde hele veien. Hun kom i mål på 10:24 og en 3. plass i klassen og 9. plass totalt av alle jentene i amatørklassene. Hennes mål for konkurransen var topp 3 i klassen og hun var ekstremt glad for å klare målet sitt og ikke minst å gjennomføre en god svøm og sykkel.
Full race-rapport fra Trude kommer snart på www.happytimes.no
I tillegg til resultatmålene vår i konkurransen var også målet med Sør-Afrika å kvalifisere til Hawaii. Jeg visste at min klasseseier ville gi meg en plass, men det var først på premieutdelingen på mandagen at vi fikk vite at det var tre Hawaii-plasser i klassen til Trude og at hun dermed også hadde klart å kvalifisere seg til VM i oktober. Det er veldig sterkt og utrolig moro at vi igjen skal konkurrere der sammen!!!
Resultatene fra Ironman Sør-Afrika finner du her.
Vår neste konkurranse blir Ironman 70.3 Mallorca den 12. mai. Vi får da kun fire uker mellom konkurransene, så nå gjelder det å hvile og trene smart de neste ukene for å få til nok en god konkurranse der.
Triatlonhilsen
Lars Petter