Kongevegen over Filefjell på grusracer

Det begynner å bli sent når vi kommer oss ned fra Hemsedalsfjella. Det er lørdag kveld og vi er på jakt etter teltplass for natten. Få dager i forveien bestemte vi oss for å sette kursen mot Lærdal og Kongevegen over Filefjell. Vi vet at turen kan sykles, men vil det fungere med grusracer hele veien? Blir underlaget for grovt? Det er jo bare en måte å finne ut av slike ting på. Man må prøve selv.

Søndag morgen trenger vi ikke å stresse nevneverdig. Bussen fra Lærdal går ikke før kl 11, litt vel sent, men kollektivt i distriktene har ikke helt samme hyppighet som 37 bussen. Mens vi venter på busstasjon, som også fungerer som Rådhus, blir vi skeptiske. 3 andre karer som kommer med sykkel skal på samme bussen. Er det plass til 6 sykler på bussen? Heldigvis har bussjåfører i distriktet vesentlig bedre humør enn de som kjører 37 bussen. Som en mester i Jenga stabler han syklene skånsomt inn i bussen. Hemsing bru neste, takk.

Den orginale Kongevegen starter ikke på Hemsing bru, men så er ikke vi konger heller. Det får duge for oss. Vi har også litt tidspress, bussen er ikke på Hemsing før kl. 12.45. Endelig er vi i gang. Med en gang vi tar av E16, får vi ro i sjela. Vi starter rett inn i en motbakke. Vi tar høydemeterne ganske kjapt og sola titter frem. Vi får en positiv overraskelse i det vi bikker over topppunktet, en lang og fin utforkjøring. På bussen var jeg skeptisk til Vangsmjøse, vannet vi skal følge i starten. Jeg er ikke overbegeistret for  å sykle langs lange vann. Det tar alltid så mye tid å sykle langs vann, de blir aldri ferdig og omgivelsene er alltid like. Det viser seg at skepsisen er ubegrunnet. Vi spiser kilometer som bare det, og landskapet er inspirerende.

Rett før Tyin begynner bakkene for fullt. Vi kjører mye på gress, klamt, fuktig gress, som gir etter. Vi måler en av bakkene til 22% stigning. Dette er mer som terrengsykling enn landeveisykling, her er det intervaller på menyen. I gamledager laget de veiene kortest mulig, ikke slakest mulig. Jeg ser for meg at det var et par hester som ble pisket godt opp de bakkene for noen hundre år siden.

Ved Kyrkjestølen tar veien en helt annen retning enn dagens E16. Det bærer opp på fjellet og landskapet er i ferd med å forandre seg. Vi er på vei opp Filefjell. Etter kort tid møter vi et turfølge som kikker rart på oss. De kommenterer syklene og lycra, vi hilser og tråkker på videre. Bakkene fortsetter, og etter endel magadrag kommer vi oss over tregrensa. Det er dette partiet vi har vært mest spent på. Jubelen sitter løst når vi ser veiene forran oss. Dette er perfekt. Tidvis litt grovt, men aldri for mye. Det var kommanderte soldater, som i sin tid laget denne kjerreveien. I det vi endelig når toppunktet tar vi en kjapp lunsj og juger om navnet på fjelltoppene rundt.

Nedkjøringen mot Maristova venter oss. Det er lett å la seg rive med, og fort gjort å glemme at man ikke er på en stisykkel. Vi bruker ca. 45 min med store glis ned til Maristova. Det å sykle slike utforkjøringer med "lett/tynt" utstyr, er som å få stor fisk på lett stang, alt føles litt raskere og krevende.  

Neste høydepunkt blir å komme seg til Vindhellavegen. Dette er det mest ikoniske partiet på veien og ser flere tusen turister hvert år. Dette partiet er ikke så langt, men det er veldig fascinerende å se på konstruksjonen. Etter Vindhellavegen er det cruising ned mot lærdal, langs Lærdalselvi.

I bilen på vei hjem var vi alle enige om at det hadde vært en sinnsykt fn tur. GPSen viste rett i underkant av 100 km, 1500 høydemeter og 4t og 40 min effektiv sykkeltid.

Utstyret jeg brukte:

Trek Checkpoint SL5 - helt original.

Det tok lang tid før Trek endelig kom med en eventyr/grussykkel, men når de først gjorde det, gjorde de veldig mye rett. Geometrien er mer som en komfortabel landeveissykkel enn en cyclocross. Checkpoint SL5 har karbonramme med Isospeed (frikobling mellom overrør og seterør, for vibrasjonsdemping). Den er utstyrt med “alt” du kan ønske deg av festemuligheter. 5 punkter for flaskeholdere, der 3 av de er ment for flasker og de 2 andre for vesker/bokser som skrus rett i ramma, bagasjebærer i front og bak, mulighet for skjermer og festepunkter i karbongaffelen(!)

Sykkelen kommer med komplett Shimano 105 gruppe, med flat-mount bremser. Jeg er selv vant til Ultegra, men det skal sies at 105 har blitt så bra at man tenker lite over kvalitetsforskjellen. Checkpoint kommer tubeless-ready med felgbånd, så alt man trenger er guffe og ventiler. Jeg kjører den selv tubeless og det fungerer utmerket!

Jeg har nå kjørt Checkpoint SL5 i 2 måneder, på grus, asfalt, gress og stier. Konklusjonen er at jeg er meget fornøyd. Dette er helt klart en sykkel jeg kan anbefale.