For tredje året på rad gikk årets «høstferie» til Hawaii og VM i Ironman. Vi (Trude, Jarle og jeg) ankom The Big Island of Hawaii to uker før konkurransen og hadde da tid til å akklimatisere oss så godt som mulig og komme inn i tidssonen.
Med 12-timers tidsforskjell og høy varme i kombinasjon med høy luftfuktighet, er vi nødt til å ha ca. to uker for å kunne prestere. Vi merker stor forskjell på den første uken og den andre uken vi er på øya både hva gjelder hvordan kroppen presterer på trening og følelsen av overskudd.
I år kopierte vi treningsopplegget vi gjennomførte i fjor kun med mindre justeringer. Dette fungerte godt i fjor og det er viktig å ha en plan for treningen når man er på øya for ikke å bli stresset av hva alle andre gjør. Disse ukene er hundrevis av verdens sprekeste triatleter samlet på samme sted og det virker som om alle trener hele tiden og alle ser sykt spreke ut. Har man ikke da en fast plan er det lett å trene for mye og for hardt.
Her er noen bilder fra oppkjøringen de siste to ukene. Vi fikk trent det vi skulle, både svøm, sykkel og løp, vi slappet av på stranda, koste oss med stemningen i Kailua-Kona og beundret fantastiske solnedganger fra lanaien (verandaen) i leiligheten vår.
Race day
På morgenen på konkurransedagen spiste vi frokost ved 4-tiden før vi dro tidlig bort til startområdet for å komme oss rask gjennom «bodymarking» (startnummertatovering på armene) og hadde god tid til å sjekke sykkelen, slappe av og kjenne på den spente atmosfæren. Det at vi da er tre stykker som kjenner hverandre så godt hjelper veldig for at ikke nervene skal ta helt overhånd. Da kanonen gikk for pro-herrer kl. 6:35 begynte adrenalinet virkelig å pumpe og jeg var veldig klar til å komme i gang med konkurransen.
På vei ut i vannet til start.
Svømmestarten. Jeg ligger i fremste rekke rett til venstre for den sorte bøya i midten av feltet.
Jeg gikk tidlig ut i vannet og posisjonerte meg i første linje av det enorme startfeltet. De siste 10 minuttene før starten gikk var det veldig aggressivt i feltet og kamp om posisjonene (mer enn jeg har opplevd tidligere). Da kanonen endelig slapp løs feltet kl. 7:05 var det en skikkelig vaskemaskin og kaos uten like de første hundre meter før det roet seg litt og jeg kunne finne min egen rytme. Første halvdel ut til vending følte jeg meg veldig bra. Jeg lå fint i en gruppe og kjente at tempoet var veldig bra. Etter vending rundt BodyGlove-båten ble det mer kaotisk. Her fikk vi motstrøm og det ble igjen mer kaos i gruppene og kamp om posisjonene. Jeg kjente at tempoet var mye tregere på vei tilbake, så jeg var veldig fornøyd med å se at tiden var 55 minutter når vi løp opp trappene ut av vannet. Dette var det jeg hadde håpet på og en god start på dagen.
Opp trappene og ferdig med første del av dagen.
Etter en ganske kjapp T2 kom jeg godt i gang på sykkelen og kjørte i mitt eget tempo den første delen t/r Kuakini og opp Palani. På Kuakini er det et vendepunkt hvor man møter de andre utøverne, og jeg kunne her se at jeg var nær fronten av feltet med amatører. I fjor passerte jeg Christian Haupt (som til slutt ble beste amatør i 2017) på Kuakini og vi syklet sammen helt til jeg fikk en punktering etter 140 km. Litt artig var det derfor at jeg i år passerte Dan Plews på akkurat samme sted opp Kuakini, og jeg visste at han sannsynligvis var «the man to beat» når det gjaldt totalseieren blant amatørene i år.
Godt i gang på sykkel
Når jeg kom ut på den store Queen K Highway fulgte jeg strategien min om å ta det relativt rolig og å kjøre smart den første halvdelen ut til Hawi. Jeg var veldig påpasselig med å holde god avstand til de foran for ikke å pådra meg tidsstraff for drafting. Beina var kjempegode og jeg kom meg opp til vending på Hawi med masse overskudd og jeg hadde vært flink med næringen. Det er på den andre halvdelen hvor det skiller på syklingen, og fra Hawi pushet jeg et jevnt høyt tempo for å redusere størrelsen på gruppa og for å hente inn på en gruppe som lå litt foran. Jeg jobbet sammen med Dan Plews og en annen sterk syklist, og de siste 60 km av syklingen kjørte vi fra resten av gruppa og hentet inn mange foran. Der føltes veldig bra å ha så mye å kjøre med på slutten og likevel føle at jeg sparte beina til løpingen. Jeg kom inn til T2 etter en sykkeltid på 4:32 som er det den raskeste Ironman sykkeltid jeg noensinne har gjennomført, men også den som har gått lettest og som jeg har vært minst sliten på slutten av. Forholdene var helt klart gode og ga raske sykkeltider, men løypa er veldig tøff og jeg følte meg bra hele dagen.
Gode bein og mye å kjøre med den siste halvdelen av sykkeletappen.
Jeg var rask gjennom T2 og fikk en liten luke til Dan Plews. Jeg fikk vite at jeg var på en femteplass blant amatørene og jeg hentet raskt inn tid på de foran. Målet mitt i år var å vinne (etter andreplass i fjor), så på Ali'i Drive prøvde jeg å løpe fort for å holde luka bakover og å hente inn teten, men samtidig holde igjen litt for å spare beina til det tøffe løpet som ventet.
På vei langs Ali`i Drive.
Etter ca. 10 km hentet Dan Plews meg og jeg prøvde å følge ham et stykke, men han økte tempoet til 3:30 /km, så jeg måtte la han løpe fra meg og håpet at han ville gå på en smell i varmen. Etter stigningen opp Palani følte jeg meg sliten og skjønte at det igjen ville bli et langt og knallhardt løp på Queen K i varmen. Det var lite vind (noe som hadde gitt raske sykkeltider), men dette gjorde også at det ble fryktelig varmt på løp. I etterkant har jeg hørt snakk om at det ble målt over 35-40 grader og 80% luftfuktighet under løpingen. Jeg klarte må ikke lenger å holde det tempoet jeg ønsket og måtte finne et «overlevelsestempo» som fikk meg til mål.
Kokt og på vei ned i Energy Lab.
Etter vending i Energy Lab hadde jeg ikke mye krefter igjen, og det ble knallhardt tilbake igjen mot Kailua langs Queen K. Jeg skjønte nå at en totalseier blant amatørene ikke ville gå, men jeg kjempet hardt for å beholde andreplassen i min aldersklasse. Følelsen av å komme ned den røde løperen på Ali'i Drive var som alltid en fantastisk opplevelse, og i år hadde jeg tid til å virkelig nyte dette magiske oppløpet.
Målgang
Selv om jeg ikke nådde drømmen min om å bli beste amatør totalt og verdensmester i min klasse, var jeg fornøyd med gjennomføringen, tiden 8:37 og 2. plass i min klasse. Jeg hadde ikke drømt om en så god tid, og i år var det fire andre som var raskere enn meg. Tiden ble også en solid forbedring av den norske bestenoteringen i VM løypa (den forrige på 8:59 satt jeg i fjor).
I år har jeg fokusert på å heve nivået mitt på svøm og sykkel, men samtidig opprettholde nivået på løp. Når jeg ser på resultatene både i VM og tidligere i år ser jeg at jeg har klart det, så da vet jeg at jeg jobber med de rette tingene og kommer til å jobbe videre for å heve nivået mitt i alle tre grener de kommende årene. Dette gjør meg ikke noe mindre motivert for treningen i vinter og sesongen 2019.
Fornøyd familie etter målgang
Trude gjennomførte en veldig god konkurranse og forbedret tiden sin fra i fjor med hele 35 minutter og kom i mål på 10 timer og 27 minutter, og det til tross for en tung sykkeletappe pga kvalme. Tiden holdt til en 19. plass i klassen i et knallsterkt startfelt. Trudes rapport fra dagen kan du lese på Happytimes.no her:
Etter konkurransen hadde vi først noen dager til å slappe av i Kona, og så dro vi over til øya Oahu for en uke i fullstendig feriemodus på North Shore. Blogginnlegg og masse bilder fra det oppholdet på Oahu kan du snart lese på Happytimes.no
Solnedgang fra toppen av Mauna Kea (4200 moh.). Rått!