Høsten er skikkelig seigliva i år, i år også. Trenden er litt trist, for i advent skulle ventetiden vært over for oss som venter på vinteren. Vinteren kommer dessverre litt for ofte litt senere enn den pleide å gjøre før i tiden. Tåke, mildvær, milde vinder og grønne bakker ved inngangen til julemåneden. Yr.no er også dyster lesing. Røde grader og grå nedbør i vente. Tenk om det bare hadde vært to grader kaldere. Da hadde nedbøren kommet som hvitt gull. De to gradene vi mennesker snart har varmet opp jordkloden. Og som det sitter så uendelig langt inne å gjøre noe med. Det mangler ikke på ambisjoner, Statsministeren er også en skientusiast, han venter også på skiføre, men han tok seg ikke rå til å prioritere det i statsbudsjettet denne gangen heller.
Det er likevel et visst håp i sikte. På stedet der jeg trives best, på fjellet, der er det alltid et håp. Her minner det mer og mer om vinter, det blir flere og flere grønne streker inne på den nye Sporet appen.
Jeg har selv oppsøkt fjorårets snø to ganger i løpet av november. To helger i Trysil som trener for barn og ungdom. I Trysil har de spart på kunstsnøen fra sist vinter. Under et tykt lag flis og bark har den overlevd en solrik og varm norsk sommer. Så ble den dosert ut i slutten av oktober. Det holdt til en hvit runde på et par kilometer og en snau kilometer snøstripe som en avstikker fra denne. I runden er det piler som viser løyperetning, i avstikkeren må alle gå frem og tilbake, selv om det egentlig bare er bredde til en vei. Denne avstikkeren krysser en bilvei, så man av med skiene, det må man da også på tilbaketuren.
Om du inkluderer avstikkeren blir hele runden om lag 3.5 kilometer inkludert to veikryssinger. Skiløypa ligger i granskogen nesten nede i bygda, ved bunnen av alpinanlegget. Mellom hytter, veier og golfbaner. Det ville vært en solid overdrivelse å si at omgivelsene er naturskjønne og spektakulære. Det ville vært i overkant raust å si at løypa er spennende. Du skal være rimelig overentusiastisk om du påstår at forholdene er perfekte. Fjorårets kunstsnø framstår akkurat som man kan tro. Som en billig, fake kopi av det ekte gullet som faller fra himmelen. En del av flis har også blitt med ut i løypa, samt noe grus fra kantene, for utenfor snøstripe-eldoradoet er det barmark.
Du går altså rundt på en smal og tynn stripe av falskt og skittent fjorårsgull i grønne omgivelser. På denne stripa virker det som halvparten av befolkningen fra fedrelandets hovedstad har samlet seg noen mørke og grå helger i november. Trysil har snøgaranti disse helgene. Derfor er det fullbooket på hoteller, på hytter og ikke minst i løypa. Man får tildelt treningstider så folk er spredt utover hele dagen. Dette er det nærmeste man kommer nasjonalfanatisme. Jeg er sikker på at nordmenn er i særklasse på verdensbasis. Det kan ikke finnes noe annet folkeslag som evakuerer i tusentall fra sine hjem i hovedstaden for å gå i kø på en litt for tynn og litt for smal snøstripe i tjukkeste skogen. På klisterføre.
Det mest utrolige er at vi betaler godt med penger for det også. Vi må lade elbiler, fylle drivstoff, betale overnatting og faktisk også betale løypeavgift. Noe som forresten er helt på sin plass. Akkurat som at man betaler medlemskap i den løypeforeningen som kjører løyper der du går til vanlig. Det er lagt ned en solid mengde innsats for å skape den beste kopien menneskene klarer å lage av naturens hvite gull. Det er allemannsrett å gå hvor man vil, men ikke å få gå i nykjørte skispor. I alle fall når det ikke er snø ellers. Slik fungerer tjenestesamfunnet, vi betaler for de tjenestene vi vil ha. Alle på snøstripa i Trysil har kommet for å oppleve skispor.
Begge helgene hadde vi to økter lørdag og to søndag. Noen av oss klemte også inn en kort bonusøkt fredag kveld etter ankomst før middag. Det blir totalt til et meget respektabelt runder i toget av skiløpere mellom golfbaner, hytter og granskog i Trysilskogen. Det er krevende føre og alt for mange folk til at det blir noen flyt. Likevel, det utrolige skjer. Det som ikke kan beskrives med ord. På noen av øktene går jeg litt ekstra til slutt etter at barna er ferdig. Jeg ofrer den første halvtime i saunaen og i bassenget eller tiden til en halvliter i baren. På et par av morgenøktene setter jeg klokka på enda litt tidligere. Dropper den siste kaffen og den siste ekstra croissanten på frokosten. Bare for å rekke enda noen runder i løypa før dagens økter med ungdommen. Helt frivillig. Helt bevisst. Og slik jeg vurderer det selv, helt ved mine fulle fem. Jeg legger altså opp til mye ekstra hastverk, for å få noen minutter ekstra i løypekaoset, på disse marginale forholdene.
Klarer du å se for deg en annen treningsform du kunne gjennomført med glede på denne måten? Der du kjører 40 mil. Betaler en hel del. For å trene i kø, i litt triste omgivelser, i grått og litt råkaldt vær, på litt dårlige forhold i en runde som er så kort at du må ta den igjen og igjen og igjen. Og hvor neste økta tre timer etter er i den nøyaktig samme runden? Svaret er mest sannsynlig et klart nei. Svaret er nettopp det som ikke kan beskrives med ord. Det svaret får jeg hvert år på den første skituren. Hver gang skiene sitter perfekt. Hver gang det glir godt. Hver gang teknikken sitter som et skudd. Hver gang jeg ser smilene, mestringsfølelsen og bevegelsesgleden hos barn eller voksne jeg trener eller møter i løypa.
Du trener hele kroppen på ski. Det er bare å danse i vei. Det er bare å sørge for at du er klar når øyeblikket kommer. Sørge for at formen er der, og at utstyret står klart. Bare å glede seg. Det er like magisk som vi husker det fra sist vinter. Gleden av å gå på ski, gleden som ikke kan beskrives med ord.
Anders
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.