Skrevet av: Astrid Brathaug Sørset, Braasport-ambassadør
Som alltid sørget Eirik og Joakim for at vi hadde med bra utstyr til Italia. I tillegg til at gutta kjører gjennom Europa for å smøre ski for de som ønsker, så frakter de også skiene i bilen. Ganske luksus spør du meg.
Torsdagen før skirennet var, som tidligere år, reisedag. Det er deilig å komme ned tidlig, få seg en løpetur, slappe av litt og nyte en god middag før første hele dag i Italia. Vi er en stor gjeng som bor på et fint hotell 500m fra sentrum. Reiseleder og Braa-ambassadør Nicolas Wærenskjold legger til rette for en sosial skihelg. Det var en glede da Braa-gutta ankom, og vi visste vi hadde våre viktigste menn på plass for helgen – Eirik, Joakim og Sondre.
Fredag kjørte vi opp til Passo di Lavazé for å nyte en skitur i strålende sol. Der er vi ikke alene i løypene, men det er deilig å kjenne på stemningen og spenningen som begynner å spre seg mellom skiløperne. Braasport hadde stått opp tidlig for å begynne med skitest. Ivrige karer, og svært dyktige. Tradisjon tro stod italiensk pizza på menyen for Braa og oss. Smørerne hadde allerede begynt å få en formening om hva som skulle legges under skiene før søndagens renn. Tross at værmeldingene meldte snø og regn.
Den store snakkisen var været. Værmeldingen ble sjekket flere ganger i timen. Ville det bli opphold og kanskje sol likevel? Eller 30 cm snø og regn? Eirik var som vanlig helt rolig – nesten litt for rolig for en som meg som er stresset. Været får man jo uansett ikke gjort noe med, og Braagutta kan man stole på. Det er ikke vits å stresse, har jeg lært.
Lørdag pleier vi å tusle rundt på stadion i Val di Fiemme, men i år var stadion stengt grunnet OL to uker senere. Da var det bare å spenne på seg skiene litt lenger opp i løypa og kjenne på spenningen både i kroppen og luften. Nysnø i sporene og snø i luften. Fikk vi teste forholdene som var meldt dagen etter? Klar? Sliten? Pigg? Tung kropp? Alt var med andre ord som det skal være. Smørerne var fremdeles rolige. Jeg var glad jeg hadde tatt vurderingen om å gå på blanke ski med været som var meldt. Et godt valg.
Søndag våknet vi til mye nysnø og et par minusgrader. Tett snøvær. Det var bare å kle på seg, jobbe ned frokosten klokken 5, og komme seg av gårde klokken 6. Heldige som vi er, ble vi kjørt helt til start. Spenningen var til å ta og kjenne på. Hvordan ville sporene være?
Jostein og gutta som skulle legge fra seg ski, fikk gjort dette. En kamp mellom voksne menn, som alle tenker at de skal vinne Marcialonga. Det er noe å oppleve fra utsiden av gjerdet.
I år hadde jeg «rykket ned» fra pulje 2 til pulje 3. Det betydde også at jeg startet i første bås, og ikke skulle legge ut ski på forhånd. Det var helt greit for meg, og helt riktig. Likevel er det som å slippe løs 500 høns når båsen åpnes.
Sporene holdt seg overraskende bra de første 18 km opp til toppen og vending ved Canazei. Det snødde tett, men det var to av tre spor som man kunne gå i. Det var likevel greit å legge seg i sporet det var andre i, for det la seg fort et godt lag med snø i sporene. Fra Canazei ble sporene dårligere. Det var for det meste kun ett spor som gikk. Og det sporet var i tillegg vinglete. Bare å bite tennene sammen. Det var bare å håpe på jeg fikk et bra tog å henge på, som gikk i ønsket tempo. Tok jeg igjen noen, måtte jeg ta en nøye vurdering på om jeg skulle gå forbi eller ikke, og velge riktig sted. Det gikk såpass mye saktere utenfor sporet, at jeg måtte øke tempoet betraktelig, for så kanskje å måtte legge meg inn igjen fordi jeg ikke kom forbi. Det fortsatte å snø tett og til tider følte jeg meg som en snømann og brøytebil på en gang - som kjørte i kolonne.
Etter å ha passert OL-stadion går man inn i et skogsparti. Der tenkte jeg at jeg hadde forvillet meg ut på en lite kjent skogsvei som ikke var preparert på tre uker. Fra vending i Molina og opp til starten av den siste bakken, Cascata, er det slak motbakke. Der vet man at det nærmer seg slutten. Jeg merket at skiene mine holdt seg bra, og jeg tok igjen gruppe på gruppe med menn de fem km opp til bakken.
Da jeg kom til bakken hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bruke kondisjonen min de siste 2 km, og valgte derfor å legge klister under skiene. Noen vil sikkert kalle det juks, men det er vel om å gjøre å komme seg raskest mulig opp bakken? Med mine løpearmer og løpekondis, er det et riktig valg. Fort gikk det opp bakken, hvert fall – og 9. plass av kvinnene, inkludert Ski Classic, siste del. Den skal jeg ta med meg.
Tross tøffe forhold koste jeg meg. Kroppen var bra og skiene var fantastiske. Jeg hadde supergod glid, og tok inn på tog foran. Jeg koste meg virkelig. Og for en mestringsfølelse! Jeg ble nummer 70 av alle damer, nummer 2 i klassen og 9. beste tid opp siste del av bakken. Et Marcialonga for historiebøkene. Det sies at det aldri har snødd så mye under selve skirennet tidligere. Forholdene passet likevel min seige kropp godt.
Jeg valgte å gå på et par Fischer Speedmax DP ski fra 2017 (ja, fra den ene gangen jeg har staket tidligere). Braa hadde slipt skiene før reisen. Eirik bestemte at jeg skulle gå på Violett-slip. Det er en mann som kan sine saker – for det var perfekt!
Tusen takk til Braa som stiller med smørere, skifrakt og support. Og ikke minst gode samtaler og rolige nerver.
Takk for en fantastisk tur! Vi gleder oss til neste år.