Det er 1. mai. Knallblå himmel. Sesongstart for landslaget i langrenn. Jeg pleier å feire dagen på fjellski. Nå sitter jeg på terrassen med hånda i fatle. En elendig skulder ble operert midt i april. Akkurat når skisesongen som oftest er på hell. Timet og tilrettelagt. Jeg har sjelden god tid, tid til å tenke. Tenke på hva jeg vil gjøre fremover. Hva som er det neste målet. Treningslysten har alltid vært god. Men den er aldri så god som når solen skinner og man ikke kan trene. Eneste trening etter operasjonen for et par uker siden er noen spaserturer. Man blir ikke raskere av å gå tur, men humøret blir bedre, og forfallet kanskje mindre. To uker uten trening. To uker siden jeg tok av skiene for siste gang i år. Det føles som en evighet allerede.
Det blir ekstra tid til hjernedød scrolling. SoMe er en gylden blanding av landeveisturer på bar asfalt, til Drøbak eller på Mallorca, noen er på randotur i Jotunheimen, noen skøyter på skaren, noen tester stier som tørker opp, enten med joggesko eller terrengsykkel. Algoritmene henter meg nok inn igjen. Mest av alt dukker det opp skirapporter fra fjellet. Hvite vidder som fortsatt kan friste med skareføre, minusgrader på nettene og trikkeskinner. Jeg lukke øynene i stolen der jeg sitter på terrassen. Dagdrømmer litt. Kanskje hallusinerer jeg på grunn av de smertestillende tablettene. I drømmene har jeg skøyteski og en liten sekk. Det er vårskiføre og sol. I neste drøm er jeg langt inne i Nordmarka. Det er snø på trærne, frostrøyk og jeg har smurt med blå voks. Hvis jeg er på en startstrek så er jeg tilbake på Rena. Der har isete spor og klabbeføre blitt til minusgrader og blåføre.
Det er jo absolutt en miljøskade å drømme seg til vinteren når kalenderen viser mai og du endelig sitter ute og kjenner vårsola varmer. Samtidig er det to streker under svaret. Jeg vet hvor drømmene og målene ligger.
Birken var et av årets treningsmål. Jeg hadde fri fra jobb fredag og vi dro opp til Rena torsdag kveld. Svigers er barnevakt og tar med barna til Sjusjøen. Mari og jeg innlosjerer oss på ei hytte torsdag kveld, her er allerede de joviale og dedikerte smørere fra Braasport på plass. De dro før oss, står opp før oss og legger seg etter oss. De skal smøre mange Birkenski. De har sjekket yr.no enda oftere enn oss. Det er dyster lesing. Det er ikke lett å sovne torsdag kveld. Virker som hytta er i ferd med å bli tatt av stormen, jeg krysser fingrene for at skiboksen ikke blåser av.
Fredag våkner vi til vannrett regn, snø og vind i en uforutsigbar og skummel kombinasjon. Så skummel at Skøytebikren må utsettes to timer. Mari skal gå Skøytebirken. Setter henne av på start med regnponcho. Det er flom på Tingstadjordet. Det er rødt klisterføre. Selv kjører jeg til Skramstadsetra. Skal teste Braasport sine ski, egen form og heie fram Skøytebirkerne. Det snør feite kjerringer på Skramstadsetra. Null grader. På Dølfjellet er det to minusgrader og ti centimeter knusktørr fokksnø. Skjønner før jeg starter at dagens testing av ski er fullstendig meningsløs. Mari kommer forbi, får en lefse med sukker. Det er blytunge forhold, hun har Braapreppa ski. Har kanonski. Hun jobber seg over til Lillehammer og tar med seg en solid andreplass i sin klasse.
Jeg står igjen på Rena med glipptak, klabber og er rådvill. Uværet avtar og Braasport smørerne er ute på ny test fredag kveld før de tar det endelige valget og smører Birkenskia. Det er bingo. De er ute og tester i mørket natt til lørdag også. Når Birkenløypene er satt og Birkebeinerne prøver å sove. Været er kaldere enn meldt. Det er isete spor på start. Og det er med en litt vond følelse vi innser at dette smøreoppdraget er på grensen til en umulig oppgave. Vi deler ut ski til folket. Ski som folk har levert inn i butikken. For å få de beste i bransjen til å preppe og smøre de. Så må vi si at skiene er preppet så godt det lar seg gjøre, men det er null feste fra start. Vi håper og tror det blir bedre på fjellet.
Jeg starter med elitefeltet 07.45. Sammen med 300 eliteløpere, 290 av de med stakeski. Kanskje ti med festevoks. Jeg er en av disse. Opp fra start er det null, og da mener jeg null feste. Det er som forventet. Og jeg er ikke trent for å stake 14 kilometer motbakke. Jeg blir parkert og sliter meg helt ut opp til Skramstadsetra. Skjønner at Birkenmålet ryker. Skiene blir bedre. Akkurat som vi håpet, men senere enn vi trodde, og ikke så gode som vi håpet. Og akkurat når de begynner å sitte, da kommer klabbene. Jeg skjønner at årets Birk blir en kamp. Ikke en drøm. Ikke en kamp om å nå drømmemålet. Men en kamp for å komme til mål. Ved passering Kvarstad er skiene på sitt beste, eller kanskje minst dårlige. Jeg har brukt mye lengre tid og mye mer krefter enn jeg burde på første halvdel. Jeg setter meg et nytt mål. Jeg skal gå meg oppover i feltet og komme meg under tre timer. Jeg blir stadig heiet frem. Det er ingenting å si på Birkenstemningen, den skuffer aldri. Tar igjen noen som staker, noen få med smøring som har omtrent samme ski som meg selv. Jeg er nummer fire, så tre, så to med festevoks i feltet på toppen av Midtfjellet. Kjemper meg inn rett under tre timer. Blir nest beste løper med feste under skia. En slags liten opptur på en ellers skuffende dag. For det er 270 stakere som er raskere enn meg. Forbanner meg på dårlige skuldre og lite staketrening. Stakeskiene var aldri en mulighet. Jeg frykter at min tid er over, tiden for diagonal teknikk.
Dagen etter er det Ungdomsbirken og Barnebirken for mine barn. Jeg er med som Pappa og servicemann før jeg tar skia fatt ned til Lillehammer igjen. Klabb, is og null grader har blitt til minusgrader og sol. Selv går jeg bare på Birkenskia fra dagen før. Jeg går en ekstra runde på fjellet. Skia er perfekt, helt King-Kong. Sju dager etter Birken er jeg på en ny startstrek. Valdres Skiamaraton. Jobb fredag, avreise fredag ettermiddag. Opp på start lørdag morgen. Med arrangørens buss. Uten tid og mulighet til å teste ski og feste. Gutta på Braasport fikset skia. Det er de samme skia som jeg brukte på Birken. De er smurt med det samme Guruwax Extreme 39 Hard som på Birken. På Birken var det optimalisering, testing, grubling, prepping og blanding av en haug med produkter for å finne den beste kombinasjonen. På Valdres Skiamraton her jeg sju lag Guruwax, ikke noe mer fix fax. Ikke er det testet, ikke har jeg vært i løypa, og skiene er smurt 30 mil fra start.
Jeg følger ikke arrangørens smøretips. Valget er utelukkende basert på yr, egen erfaring, overdreven selvtillit og Braasport sin ekspertise.
På start på fjellet er det mildere enn meldt, men akkurat minusgrader. Skiene sitter perfekt. Det er verken mulig eller nødvendig med justering før de snaue sju milene som venter til Beitostølen. Ut fra start er skuldrene akkurat like dårlige og slarkete. Skiene er i en helt annen klasse, verdensklasse. Spikerfeste og gli helt på nivå med de som går med blanke ski. Etter en fornuftig åpning sammen med to andre med festevoks går jeg fra disse og tar igjen stakende løpere hele veien til mål. Krampene i armer, mage og rygg kommer før siste stigning. Jeg er nødt til å gå diagonal, også på flatmark. Opp den siste bakken takker jeg egen selvinnsikt, vurderingsevne og høyere makter for at jeg har feste under skia også denne gang. Tiden for diagonalgang er ikke forbi, heldigvis. Nå er jeg best med feste og kun drøye ti løpere er før meg i mål. Jeg slår løpere som var både 10 og 20 minutter raskere enn meg på Birken bare noen dager før. Da er evalueringen er over. En plan kan legges.
Aller først må jeg må starte med å komme meg tilbake i trening. Så skal jeg gradvis trene meg opp i sommer. Først med strikk, slynge og restriksjoner. Så med joggesko og kanskje sykkel. Etter hvert kan jeg ta i bruk både skierg og kanskje finne frem rulleskiene. Så, når vinteren kommer. Da skal jeg igjen stå klar i skiløypa igjen. Det blir helt garantert alt for mange mange halvlange og halvharde skiturer. Akkurat som før. Jeg har gått mange skiturer på cirka et par mil i livet. Enda noen flere av disse gjør meg ikke noe bedre på ski, men du verden det er digg. Det blir sikkert nok et år med alt for få hardøkter, du verden det er slitsomt. Så håper jeg igjen å gå noen av de turene jeg drømmer om. Når det er snø på trærne, skiene sitter, vintersol og du går en del lengre enn to mil. Da skal jeg gå skal gå med feste. Fordi jeg trives best i diagonal stil. Men kanskje skal jeg tvinge meg selv til noen flere staketurer. Kanskje kan jeg da velge stakeskiene når værgudene ikke er på lag og smøring med festevoks er en nesten umulig oppgave.
Heldigvis har ikke alle dere andre dårlige skuldre. Heldigvis er ikke alle dere andre miljøskadet. Men alle kan kjenne vårsola, alle kan sette av fem minutter til å dagdrømmen. Lukk øynene, hvor er du? Er du på treningstur eller på en startstrek? Er du på to hjul, med joggesko, på en topptur eller har du konkurranseskiene på? Kanskje får du også et svar. Kanskje får du flere. Men forhåpentligvis kan du sette deg et mål. Et mål er alltid en bra start på reisen.
Anders
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.