For 343 dager siden smalt det skikkelig.

Det som var en av mine desidert fineste og beste rulleskiturer – punch i armene, skyfri himmel og en kropp som spilte på lag, endte med hode først i et kumlokk ved Tusenfryd. I grøfta, uten mulighet til å bevege meg ble jeg liggende.

"Joachim Mandt Larsen"

Etter en liten stund var ambulansepersonell nede i grøfta med meg og deretter gikk ferden med luftambulanse til Ullevål. Her ble det påvist to alvorlige brudd i ryggen, ett brudd i nakken og ett ribbein.

Alvoret var helt surrealistisk og umulig å ta inn over seg – mens jeg fortsatt tenkte jeg skulle gå Marcialonga (sesongens høydepunkt og mål) 4 mnd. senere, var legene usikre på om jeg kunne bruke beina igjen.

Etter å ha blitt «kastet» rundt på diverse avdelinger for å ta alle mulige prøver, tester etc. etc. ble ryggen «oppgradert» med to plater titan og 7 skruer.

1.png

Nå, 343 dager senere, men hinsides mye kjedelig (opp)trening, fysioterapi, nervøse turer i trafikken og nok av smerter, var jeg endelig tilbake på startsstreken, denne gangen på Alliansloppet i Tröllhättan, - verdens største rulleskirenn

På selve konkurransedagen våknet jeg opp til blå himmel og ikke et vindpust – dette måtte bare bli helt rått. Jeg var klar for å klinke til, gønne på og ha det vondt i 48 km.

Under frokosten begynte nervene å snike seg innpå. Mange spørsmål poppet opp – tåler kroppen min dette? Hva skjer hvis jeg faller? Hvor er nærmeste toalett? Men, etter å ha lagt merke til at jeg satt et par bord bortenfor selveste Calle Halfvarsson ble jeg noe beroliget. Når både hotellet og frokosten er godt nok for en svensk landslagsløper bør det holde for meg.

Starten begynte å nærme seg. Nummeret ble plassert på brystet, utstyret var i skjønneste orden og spenning var til å ta og føle på.

Etter en kort oppvarming var det duket for et obligatorisk «opp-i-ringa» bilde for å gire meg opp, men viktigst av alt psyke ut konkurrentene (spesielt svenskene😉).

2.png

Kl. 10.15 gikk starten. Godt plassert bak i første pulje visste jeg at jeg måtte bruke første bakke til å ta plasser og finne en god gruppe. Jeg tok et halvt magadrag og vips så var jeg plutselig i front – kroppen kjentes lett og jeg begynte allerede her å tenke på seier. Kanskje litt tidlig, men hvorfor ikke?

Etter kun 5 minutter ut i løpet endret været seg – det ble fullstendig grått og regnet fosset på. Fra sol og 17 grader ved start, ble det nå et fuktig renn – heldigvis har jeg stått en god del på vannski som «ung», som uten tvil ga meg diverse fordeler.

Feltet ble raskt delt opp i grupper og halvveis i runde 1, var vi ca. 10 løpere i front.
Jeg hadde bestemt meg å kjøre taktisk og la meg inn i fjerde posisjon. Til tross for motvind og regn følte jeg meg sterk og var ekstremt påpasselig med å få i meg drikke og næring tidlig.

Ved passering første runde var vi kun 3/4 løpere. Jeg hadde ikke dratt én meter, men for at «bruddet» skulle gå helt inn tok jeg ansvar ut på runde 2 og lå 7 km i front. Nå begynte jeg virkelig å tenke taktikk.

Jeg kjørte rolig ut av front, tok opp drikkebelte og sørget for å puste tungt – utpsykingen har startet. Deretter ble jeg liggende i tredje posisjon inn til siste passering. Opp bakken, som var like etter passering, gikk vi alle på linje og blikkene gikk fra høyre til venstre. Jeg prøvde å skaffe meg et godt overblikk – hvem ser sterke ut? Hvem har sløve pigger? Og hvem er ikke lenger «oppe i ringa».

"Hvem ser sterke ut? Hvem har sløve pigger?"


På toppen la jeg meg rolig bakerst og fikk ganske overraskende ligge der uforstyrret. Jeg brukte anledningen til å få i meg en siste gel og fylle på godt med væske. Kroppen føltes uberørt etter 40 km.

Like etter siste langing var det ca. 7,5 km igjen til mål og en ypperlig mulighet til å test duoen som lå foran. En slak bakke på 2-300 meter var etter min analyse beste mulighet til å skaffe seg en luke.

For å spare litt på kruttet i armene dro jeg ut i dobbelttak med fraspark og hørte piggene fra duoen bak ble svakere og svakere. Det gikk plutselig opp for meg at det var nå eller aldri – nå er det flatt jern og ikke se deg tilbake.

På toppen øynet jeg en seier, men turte ikke se meg bak. Det var tross alt 7 km igjen til mål og det er definitivt langt nok til å kunne gå på en real karamell.

" Jeg øynet en seier, men turte ikke se meg bak"


Stavtakene traff MEGET godt og kroppen taklet rød sone uten problem. Kilometerne var lange, men positive tanker fosset på – er det mulig? Vinner jeg dette?

Med kun 1 kilometer igjen gikk det opp for meg – det blir seier! I ensom majestet rullet jeg inn i mål med (nesten) stående applaus.

3.png

Til tross for at en seier (skal nevnes at dette var i mosjonsklassen) er pokker så kult i seg selv, var det andre tanker som satt en støkk i meg. Jeg har nådd målet mitt om å være tilbake med startnummer på brystet. Og nå er jeg virkelig motivert!

Nå rettes fokuset mot Klarälvsloppet den 23. september – 90 km paddeflat trasé på en nedlagt jernbanestrekning.



/Mandtebass

 

 

 

 

Rulleski