Norseman har sugd tak i meg.

Helt siden jeg deltok første gang i 2014, har jeg lengtet tilbake.
Det ultimate treningsmål.
Følelsen av å være i skikkelig god form.
Gleden av å gå i kjelleren og ta ut alt og kjenne den tilfredsstillende «rusen» etterpå.

"Jon Almaas"

Det er bare å innrømme det: Norseman har sugd tak i meg.

Jon_1.jpg


Det verker og gjør vondt, men det føles allikevel helt riktig og deilig på en underlig måte.

Jeg har lengtet etter følelsen av å hoppe i vannet klokken 5 om morgenen og vite at «nå skal du holde på lenge, og du kommer til å bli sliten».

Jeg ble ikke skuffet denne gangen heller.

Det var akkurat så langt og slitsomt som jeg husket det. Svømmingen gikk greit.  Jeg er ingen hurtigsvømmer, men svømmer ganske uanstrengt. Glir langt på hvert tak og har rolig frekvens.  Vannet var blikk stille og holdt 17 grader.  Så det ble en positiv og behagelig opplevelse.

Jon_2.jpg

Syklingen ble denne gangen styrt av Watt. For første gang syklet jeg med Wattmåler.  Beskjeden var klar: Ikke over 250 watt i bakkene.  Det resulterte i kontrollert sykling, hvor mange sykla fra meg.  Særlig i første bakke opp mot Dyranut. Men jeg hadde mye krefter igjen på slutten og tok igjen mange. Så totalt sett gikk syklingen smertefritt.

Jon_3.jpg


Løpingen startet friskt med 5:05 tempo.  Etterhvert ble det 5:40. Så 6:00. Deretter 6:40 og 7:10. I tillegg ble det 4 turer i skauen pga magetrøbbel.   For første gang opplevde jeg negative tanker og demotivasjon.

Jon_4.jpg


Men support-teamet peppet meg opp, og fikk i meg litt næring.  Jeg tok meg sammen og greide 130 plass ved cut-off. Da var den svarte trøya sikret og de siste 10 km ble cruising i lykkerus.

Jon_5.jpg



Tiden etterpå er som vanlig:  Hva gjorde jeg bra?  Hvorfor gikk det som det gikk? Hva kunne vært bedre?

Jeg lengter allerede etter å på ny få kaste meg i Eidfjorden klokken 5:00 om morgenen.

Norseman har ikke sluppet taket.