Det er årets høytid for skimosjonister endelig. Vinterens største og kuleste turrenn kommer som perler på en snor. De har vært et mål for mange. Holmenkollmarsjen, Vasaloppet og Birken har allerede gått av stabelen, Vasaloppet, alltid start første søndag i mars klokken 08.00. Birken er alltid 13 dager etter Vasaloppet. Skarverennet avslutter alltid rennsesongen i april. Alt dette er hugget i stein. Du kan bare kryssa av datoene i kalenderen. Kanskje gikk du i år, kanskje sysler med tanken om å melde deg på i 2027, kanskje har du gjort det allerede. Det finnes veldig mange, veldig fine skirenn i Norge. Kanskje har du ingen planer om noe skirenn. Kanskje er målet med joggesko på beina, kanskje har du et mål på sykkel, kanskje noe helt anna. Kanskje har du ikke noe mål om å være med på noe som helst. De fleste har nok ikke det. Sannsynligvis er målet å simpelthen komme i litt bedre form, få litt frisk luft eller en fin tur.
Uansett ambisjon, alle mål kan være like gode mål, men jeg tror det er bra å ha noen mål i hverdagen. Det bidrar til motivasjon, forhåpentligvis glede, kanskje litt nerver og sannsynligvis litt spenning. Det er gøy å kjenne at man lever litt. For våre beste skiløpere var OL årets store mål. Selv hadde jeg et lite mål om å delta på minst et par turrenn i løpet av vinteren. Jeg siktet meg ut Holmenkollmarsjen og Birkebeinerrennet. To lange og tøffe renn, med seige bakker, skarp konkurranse, litt prestisje og i fin natur. Akkurat sånn jeg liker det. I tillegg er det nokså kort reisevei til begge, og de passer inn i familiens kalender. For oss vanlige folk flyter det best om målene tilpasses livet.
Holmenkollmarsjen gikk av stabelen 14. februar. I skikkelig kulde, med knallblå himmel, i trikkeskinner og med tidenes sterkeste startfelt. Bak mitt navn i resultatlista stod det DNS. Alt lå til rette, men jeg kom meg altså ikke til start. Første forutsetning for å nå sine mål er å gi det et forsøk. Jeg ga det aldri et forsøk. Jeg satt skuffa og betuttet igjen hjemme i sofaen og la inn ved på ovnen når startskuddet smalt klokka 08.30. Målet røk med en liten forkjølelse. Ikke en veldig stor forkjølelse, men stor nok til at jeg vurderte det til dumt å starte en uke vinterferie med 53 kilometer skirenn i 18 minusgrader. Fordi veien er jo det egentlige målet, og på denne veien var det nå en uke vinterferie. En uke med fin værmelding, hyttetur, familietid og masse tid til fine skiturer. Da sømmer det seg ikke med en herrsyk Pappa med manflu og barnslig dårlig humør.
Allerede noen timer etter starten i Sørkedalen var jeg tilbake på veien. Veien mot neste mål. 18 minus og soloppgang var blitt til 8 minus og strålende sol. Kondomdress og gel ble byttet ut med jakke, vest, kvikklunsj og varm saft. Ryggen på noen konkurrenter ble til ryggen på Kristian. En solskinnstur var nok til å snu humørpila og sette seg et nytt mål, finne en ny vei. Veien gikk til vinterferie på Sjusjøen. Det ble et skieventyr. Jeg fikk meg noen turer på skia som gjengen på Braasport hadde preppa til Holmenkollmarsjen. Jeg hadde alle fall de beste skiene i Birkebeinerløypa denne dagen. Ferien ble avsluttet med Hafjell skimaraton. En strålende skiopplevelse, men også en skikkelig hard dag. Årets første kramper og blodsmak. Skirenn er som alltid enda mer slitsomt enn jeg husker det.
Mye hardere enn alle andre økter. En 16. plass i eliteklassen er vel og bra, omtrent det jeg er god for. Sikkert innenfor målet, men målet var jo egentlig ikke plasseringen. Målet var jo veien.
Tredje lørdag i mars. Årets gjeveste mål for undertegnede, Birkebeinerrennet. Det er nok et slags hovedmål, både for meg og mange andre. Jeg kjente det på veien, i skiløypa i vinterferien, når jeg gikk opp mot Midtfjellet, med de perfekte skia. Jeg drømte meg til Birken. Fordi jeg elsker Birken. Utfordringene, duellene, skiløypene, fjellene og stemningen. De tre siste Birkebeinerne har bydd på et år med omgangssyke og DNS, et år med to stavbrekk og et år med influensaoppladning og tungpusta tur over fjellet. Jeg har ikke nådd målet hvert år. Et liv med en skadeskutt kropp, som lærer, som gift med en annen lærer, med ett barn på skolen og et i barnehagen. Som trener for et par treningsgrupper, som pappa på noen andre treningsgrupper og som en sosial type. Et liv som byr på mange muligheter, også muligheter til å ikke nå sine mål. Vi er vanlige folk, med vanlige liv. Vi jobber hardt for å nå målet, men likevel kan det glippe.
I år nådde jeg målet, jeg startet på Rena lørdag morgen. Klokken 07.45 i klassen menn elite. En bortkommen diagonal mosjonist, blant verdens beste stakere. Jeg valgte festevoks. Det skulle jeg nok aldri gjort. Det var aldri mulig å smøre ski. Det ble både glatt og is under skia. Som for alle andre med festevoks denne lørdagen. Ryktene sier at jeg var tredje raskeste Birkebeiner i gammeldags klassisk stil. Det er bra. Bare så synd det var det langt over 200 stakere med blanke ski før meg til Lillehammer. Jeg karret meg under tre timer. Et mål i livet for noen, et godt stykke bak mine personlige mål.
Jeg kom ikke til start i mål nummer en, kom til mål, men langt bak mitt eget mål i mål nummer to. Humøret var litt dårlig på Lillehammer. Men ikke så lenge. For jeg fikk med meg veien til målet; Turene, treningsøktene, helsegevinsten, den gode formen, frisklufta, planleggingen, kameratskapet, diskusjonene, naturopplevelsene og drømmene. For slik er det for oss mosjonister. Sånn må det være. Vi må sette pris på veien, trives på den, den er jo det egentlige målet.
Noen misset målet i OL. Det er OL hvert fjerde år. De får kanskje ikke en ny mulighet. Det er Birken hvert år. Du kan finne deg et nytt mål neste helg. Og husk at veien er målet. På veien får du gode turer, store opplevelser og mye god helse.
Lykke til med dine mål! Jeg har allerede funnet mitt neste.
Anders
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.