Jeg tror det er lurt å sette seg noen personlige mål. Noe litt mer enn å holde hodet over vann i hverdagen. Det er trygt i komfortsonen, men det blir kjedelig etter hvert. Vinterens mål var som vanlig Birkebeinerrennet. Fordi jeg elsker ski og fordi jeg elsker Birken. Tradisjonen, atmosfæren, løypeprofilen, fjellene og nervene før start gjør dette til en ultimat utfordring. Birken er akkurat så kort at «alle» kan klare det, samtidig akkurat så langt at alle som går alt de kan blir skikkelig dausliten.
Som skiglad mosjonist er det jo slik at veien mot målet er det egentlige høydepunktet. Langturene i marka og skitreningene med ungdommen i Hasle-Løren gir daglig påfyll av mental energi, overskudd, naturopplevelser, erfaringer og kanskje også litt fysisk form. Likevel er det sånn at med et medfødt overdimensjonert konkurranseinstinkt, så får det noen konsekvenser når man setter seg et mål. Utover februar blir det plutselig noen intervalløkter på ski, noen turrenn i helgene, ingen sene helgekvelder på Oslobyen, besøksforbud for folk som hoster og påfyll av antibac både på jobbpulten og i bilen. Sjukdom er jo enhver Birkebeiners verste fiende.
Det er onsdag. Ti dager til Birken. Det er i ferd med å dra seg til. Før jeg drar hjem fra jobb avtaler jeg med Braasport at jeg kommer opp til Rena torsdag før Birken. Fredag skal jeg få være med Braas beste skismørere å teste ski, forhold og Birkenform. Jeg ordner meg fri fra jobb. Formen er i anmarsj og forberedelsene siste to dagene er hugget i stein. Jeg setter kursen for barnehagen. I bilen hjem hører jeg umiddelbart at fireåringen har begynt å hoste. Hun orker ikke middag. Tre timer senere har hun 40 i feber. To timer senere sover mamma og fireåringen på eget rom. Tolvåringen og pappa har isolert seg i dobbeltsenga og holder meterregelen. To dager senere har fireåringen fortsatt 40 i feber. Pappa begynner å hoste. En dag etter det har pappa feber. En uke etter dette er det Birken.
Den influensavaksina pappa tok var noen hundre bortkasta kroner. Ingen menn liker beskyttelse som ikke funker som den skal. Jeg kunne også spart meg for alle skrittene og de lange omveiene rundt alle elevene som har hostet på jobb de siste ukene. Barnehager er en fest for alle virus og en pest for Birkebeinere. Pappa oppfører seg som en voksenbaby når sykdommen treffer på feil tid. Det er likevel bare et bevis på at målet var godt. Et godt mål skal bety noe, en konsekvens av dette er at man blir fryktelig skuffet om det glipper.
De neste fem dagene holder pappa og fireåringen fortet hjemme, der er det sykestue. Det er torsdag, feberen har vært borte i over et døgn. Formen er, om man legger godviljen til, noe bedre. Det er to dager til Birken og dagen for avreise Rena. Pappa er utdannet realist, men født naiv optimist. Jogger en drøy halvtime rundt kvartalet. Konkluderer med at luftveiene er tettere en gummistøvler og slimet seigere enn Anders Aukland.
Pakker likevel bagen og setter meg på toget i retning Østerdalen. Ankommer Rena sent torsdag kveld. Labber opp til huset som Braasport har gjort til sin base for helga. To kilometer fra Birkenstarten på Tingstadjordet. Jeg skal bruke dagen før Birken til ski og løypetest. Dette er jo nesten toppidrett. Topidrettsfølelsen varer i 10 minutter. Braas smørere har erobret hver sin gode, myke, store seng i huset. Det er bare sofaen igjen til skiløperen. Jeg sover nok totalt seks timer effektivt på den sofaen frem til lørdag morgen. Kombinasjonen av myk og skrå sofa, varm stue, nedkjørt kropp og Birkenspenning er ingen sovemedisin.
Når jeg våkner lørdag morgen lyser det mørkerødt på alle parametere på Garminklokka. Jeg starter dagen med å hoste opp nattas gørr og en runde nesespray. Trasker de to kilometerne til start. Finner skiene mine hos Braasport. Tar av klær. Sender av gårde klær og bag med utstyrstraileren. Legger mine ski ved startnummer 189 i elitefeltet. Går og pisser. Ski Classics-hymnen runger utover Tingstadjordet. Det er to minutter til start. Skal klikke på bindingen og får sjokk. Jeg har skokalosjer på beina. Du vet disse som man tar på over skiskoa. En av de små oppfinnelsene som utgjør en stor forskjell. Som gjør at man sparer sålen på skiskoene, ikke fryser av seg tæra før start og unngår å opptre som Bambi på glattisen med skisko. Men, disse kalosjene skulle vært i bagen nå. Heldigvis er jeg vant til å surre det til. Ingen panikk. Småløper gjennom feltet til en av de tusenvis av frivillige som bidrar til at Birken er en stor skifest. Ber denne damen pent om å merke kalosjene med startnummer 189 og få de med lastebilen. Løper tilbake til min posisjon, får på skia og er akkurat klar til startskuddet smeller. Tror jeg….
Etter 130 meter skjønner jeg at kroppen ikke er klar. Jeg har innbytterpuls, lungespreng og snart blodsmak i munnen. Jeg vet akkurat hva som venter de neste 54 kilometerne. Er en rutinert Birkebeiner. Kjenner alle motbakker, stakepartier, nedoverbakker, matstasjoner, kjentfolk, partytelt og livemusikk. Det er en 54 kilometer lang skifest. Det blir en av mine hardeste fester noen gang. En uke med sykdom har rasert formen. Jeg kjemper for hver meter. Klokker inn på Birkebeineren skistadion på 2 timer og 54 minutter. Jeg vet jeg kunne gått raskere med en bedre oppladning. Kanskje fem minutter, kanskje ti. Men det er ikke mer å prate om. Jeg nådde hovedmålet, gå Birken. Jeg har jo skrevet om dette før. Det er ikke så mange som egentlig bryr seg om hvor fort det går.
Bagasjebilen er raskere enn meg. Den blide dama på start har selvsagt sørget for at kalosjene har kommet til Lillehammer, merket startnummer 189. I Håkons Hall får jeg et stort Birkebeinerbeger. Merke nummer 15 på 15 starter i Birkebeinerrennet. Men jeg har debutert i år også. De første 14 gangene smurte jeg mine egne ski. Øvelse gjør mester. Jeg har gode forutsetninger for å smøre ski i et av verdens vanskeligste renn å smøre i. Likevel, på forsøk nummer 15 har jeg overlatt dette til Braas beste smørere. De har ikke bare smurt mine ski. Drøye 60 andre Birkebeinere har gjort det samme. De har levert skiene i butikken på Ullevål, og får de tilbake ferdig preppa 30 meter fra start på Tingstadjordet. Hva som skjer med skiene i mellomtiden har de ingen kontroll på, dette er overlatt til Braa.
Jeg har alltid sjekket butikkers tips for smøring før Birken. Synes mange kommer med bombastiske svar og klare konklusjoner. Jeg har ofte spurt meg selv, hvordan kan de være så sikre? Hvordan klarer de å teste ski til Birken? En løype med store høydeforskjeller og ulikt føre underveis. Hvordan vet de hvilken struktur, rill, underlagsglider, toppglider, grunnvoks, klister og toppvoks som er best hele løypa under ett. Er det synsing eller er det vitenskap? Er det et snev av kommersiell tankegang i tipsene? Hvilke produkter de vil selge, hvilke gir best inntjening? Hvor mye legger de egentlig i disse greiene. Det er ikke landslagsløpere de smører til, det er glade amatører som skal gå 54 kilometer på ski. Hvordan dette foregår har jeg nå fått oppleve på nært hold.
Jeg ankom Braabasen torsdag kveld. Møtte tre sultne karer som var i ferd med å steke seg hver sin pizza. De hadde vært en dag på Rena allerede. Denne dagen hadde de brukt til noen mil med skitesting på Skramstadsetra. De har funnet ut hvilken slip som går best. Flere kunder har levert mange par, så nå har de bestemt hvilke ski som skal preppes. De neste ti timene har gått med til grunnprepp av Birkebeinernes ski. Arbeidsdagen varte til klokka 22. Arbeidsdagen tar aldri slutt for smøresjef Eirik. Jeg ser det på han. Han er i smørebobla. Han tenker, funderer, grubler og spekulerer. På vær, fuktighet, slitasje, snøkonsistens og starttider.
Fredag starter med grytidlig utlevering av ski til de som skal gå TurBirken og SkøyteBirken. Deretter bærer det opp til Skramstadsetra. Seterlandskapet minner om en testsone på et verdenscuprenn. Team, støtteapparat, leverandører, sportsbutikker og supermosjonister skal test ski og form før morgendagen. Jeg har vært på Skramstadsetra cirka 25 ganger før. Samtlige 25 i det jeg har passert på ski eller sykkel under Birken. Testing dagen før dagen er en ny opplevelse. Smørerne har med poser og bager med testski. Braagutta har med en testpark til å teste glid og ti ulike ski som er smurt på ti ulike måter for å teste feste.
Det er fem minusgrader, strålende sol og tørrsnø på Skramstadsetra. Det minner om klokkereint blåføre. Bare Eirik vet hva de ulike skiene er smurt med. Vi andre tester uten å ane hva vi går på. Alle fire tester alle skiene og vi velger våre favoritter. Vi går en mil på ski. Vi bytter, noterer, diskuterer og drøfter underveis før vi lander på en vinner. Smøresjef Eirik har med en bok som han noterer i. Vi får fasiten. Vinneren er smurt med en blanding av blå voks og klister(!). Jeg tar på vinnerskia og den beste av taperne. Tester ski og form helt til Dambua. Da får vi kvalitetssikret valget i en større del av løypa. Samtidig sklir de tre andre gutta videre for å teste glidprodukter. Formen er forferdelig, men skiene, været og Birkenstemingen er strålende. Jeg skjønner årets Birekbeiner blir hard, men bestemmer meg for å gå. Det er bedre med en hard fest en ingen fest.
Halvannen time senere er jeg tilbake på Skramstadsetra. Gutta tester fortsatt glid. Har funnet noen favoritter. Eirik noterer i boka si og kommanderer. Nå skal favorittene langtidstestes. Det hjelper ikke med god glid i to kilometer når rennet er 54. Smørerne sluker noen gel. Det er hardt å være skitester. Vi går noen kilometer hver på favorittene før de testes igjen. Og testerne er ikke kloner, de har ulik vekt og vilje, så alle testere tester alle ski. De rapporter om resultater i koder. Et etablert stammespråk jeg prøver å forstå. Eirik skriver ned stammekoder i boka. Etter fire timer og nesten 150 kilometer skitesting fordelt på fire karer er konklusjonen klar. Vi pakker skiposer, testsett og utstyr inn i bilen. Ruller ned til basen på Rena. Spiser lunsj. Eirik tar opp notatboka. Deler våre tips med butikken på Ullevål og på Braas nettsider. Vårt tips skiller seg radikalt fra andre leverandører og sportsbutikker. Men Eirik er trygg, selvsikker og klokkeklar. Dette er vår test, vårt resultat, det er dette vi går for!
Klokka er 14. Skiløperen bruker resten av dagen til å pakke sekken, finne startnummer og prøve å finne igjen et snev av overskudd i en kropp som jobber på høygir etter sjukdommen. Flere Birkenvenner tar kontakt, de har lest Braa sitt klistertips. Jeg deler, ringer, konfererer og forklarer. Mine Birkenvenner lar seg overtale. De legger klisterblanding.
Smørerne hiver innpå lunsjen og haster videre til smøregarasjen. 60 par ski skal smøres med oppskriften vi har kommet frem til. Jeg ønsker de lykke til med arbeidet. Ser ikke stort mer til de i løpet av oppholdet. De starter smørejobben 14.30. Jeg sover akkurat så dårlig i sofaen at jeg får med meg at de vender tilbake drøye 12 timer senere. Og at de drar ut igjen tre timer etter det. De fikk altså et par timer søvn før de kjørte opp på Tingstadjodet for å dele ut ski.
60 Birkebeinere henter skiene sine 30 meter unna Birkenstarten. 60 skiløpere, med 60 ulike teknikker, 60 ulike spenn i skia, ulike starttider og ulikt tidsforbruk til Lillehammer. De kan teste ski før start om de ønsker. De kan få justert feste om de trenger. Ingen trenger dette. Skiene er perfekte. Rapportene i vår felles Birkengruppe er entydig positive etter målgang. Flere bestiller skiprepp til neste års Birken allerede. Mine Birkenvenner setter også nye rekorder. De har drømmeski. Braas beste smørere har truffet sentrumsblink også i år. De har ikke flaks, de baserer seg ikke på sånt. Dette er et resultat av kunnskap, erfaring og knallhardt arbeid. Jeg er imponert og stolt. Imponert over lidenskapen, grundigheten og innsatsen som legges ned. Stolt over å være ambassadør for en gjeng som legger så mye personlige engasjementet i å sørge for at folk skal få best mulig ski over fjellet.
Tenker at de har et fantastisk tilbud. Jeg vet hvor mange som stresser med ski før Birken. Tenk å levere de fra seg på Ullevål og få de på start. Du trenger ikke engang tenke på hvordan du skal få med skia til Rena. Og jeg gleder meg allerede til Birken 2026. Årets største skifest!
Og dro du hjem etter Birken på lørdag? Da mistet du en stor del av festen. Ingenting rører et skihjerte mer enn tusenvis av barn og unge i skiløypa. På søndag rakk jeg å følge 12 åringen fra Sjusjøen til Lillehammer på sin debut i UngdomsBirken. Full trøkk og bra cowboystemning når tusenvis av ungdom gir gass ned bakkene til Lillehammer. Nede på Birkebeineren skistadion rekker jeg akkurat starten på Barnebirken. Fireåringen debuterer som Birkebeiner med pappa på slep. Birken asså, for en skifest!
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.