Jeg går på ski, fordi jeg elsker å gå på ski. Fordi jeg elsker å gå på ski, blir det også mange skiturer. Og fordi jeg går mange skiturer er jeg helt OK på ski. Ikke veldig god, for jeg gjør jo dette bare fordi jeg elsker å gå på ski. Derfor synes jeg også det er gøy å delta på noen turrenn i løpet av vinteren. Jeg trenger ikke å prestere, må ikke trene etter noen plan, fordi det er ingen andre som egentlig bryr seg om hvor fort en turrennløper og mosjonist går. Men jeg tror alle kan ha godt av å ha noen egne mål utover det å holde hverdagen i gang og se mest mulig serier på loppekassa. En arena der du selv kan sette deg noen mål og utfordre komfortsonen. En arena for personlig utfoldelse, men som samtidig ikke betyr noen ting i det store regnstykket.
Jeg har gått tre skirenn i vinter. Et KM på 10 km og to turrenn på 4 mil.
KM var på hjemmebane på Lillomarka Arena. Barna jeg trener synes det hadde vært gøy om treneren også kunne delta. Jeg fortalte de at det er 20 år siden jeg har trent for å gå 10 kilometer i en konkurranseløype. Likevel meldte jeg meg på samme kveld. Fordi det er gøy. Og heldigvis er det ingen andre som bryr seg hvor fort jeg går. Det var cirka tusen barn og noen få voksne som gikk KM. Det var en halvtimes blodslit og en hel dag med skifest og lave skuldre. Ingen trengte å minne noen på at de skal ha det gøy. Ingen trengte å påpeke at man må huske å være grei med hverandre.
Neste renn ut. Sjusjøen skimaraton, på fjellet i ski- og hytteland. Ikke i villmarka, til det er hyttene for mange, men et skiparadis og turområde for mange. Hele familien er med på dagstur. Vi ankommer Sjusjøen i sju minusgrader, lett snøvær og litt vind, fint norsk vintervær. Skiene bli smurt med blå rode super ekstra og plassert ut godt fremme i pulje 1. Alt ligger til rette for en strålende formiddag i løypa. Mannen som skal sende i vei feltet tar ordet, ønsker oss lykke til og kommer med to enkle budskap.
1. Kos dere på ski og vi hensyn til hverandre.
2. Ikke kast søppel i løypa. Det du tar med deg på tur, tar du med deg hjem. Vi låner fjellet, vi skal levere det tilbake i samme forfatning som vi lånte det.
På start står det 500 skiløpere. Voksne kvinner og menn med en felles interesse av å gå på ski. Statistikk viser at den gjennomsnittlige Birkebeiner og da sikkert turrennløper har god utdanning, litt høyere inntekt enn gjennomsnittet og trener noen timer i uka. Nå står alle her klare for et turløp på en fin helgedag hvor vi er så heldig å ha fri fra vår egentlige jobb. I et av Norges desidert fineste steder for langrenn. Arrangøren har sørget for at løypene er maksimalt preppa og frivillige dugnadsarbeidere står klare på matstasjoner for å dele ut mat og drikke. Selvsagt skal man kose seg og vise hensyn, det er normal folkeskikk. Og selvsagt skal man ta med seg søpla hjem fra tur! Det føles jo som den største selvfølgelighet og en unødvendig påminnelse.
30 sekunder før startskuddet. Startmannen har sagt sitt og gått til siden. Noen fulgte visst ikke med. De begynner å rykke frem mellom sporene før start. Brøyte seg frem, som buldosere over staver og skitupper. Noen roper på dem, noen rister på hue, noen prøver å stoppe dem. Men de ser seg ikke til siden eller bakover, viser ikke hensyn, har skrudd av lyset. Disse må skjerpe seg. Startskuddet smeller. Noen flere skrur av lyset. De skriker løype, bytter spor selv om det ikke er ledig der. Hopper inn foran sidemannen. Noen av de som brøytet seg mellom sporene må også ha et spor, de hopper inn oppå noen andres ski. Noen knekker stavene på hverandre.
Etter 100 meter blir ti spor til fire, kaoset er komplett. En kommer kjørende rett på skiene mine. Prøver å hoppe inn i det som er mitt spor. Hva tenker han på? Har han glemt at jeg stiller på skirenn med ski. Jeg mister balansen. Kommer bakpå. Da blir jeg takla klokkereint bakfra. To ski på bakskia og to knær rett i ræva. Veiver med armene og går på ryggkulen, på paddeflat flatmark. Min slarkete skulder hopper ut av ledd i tumultene. Jeg ligger med to staver, to ski og en luksert skulder midt inne i en strøm av turrennløpere. Noen går over meg, noen stopper, noen kjefter, noen spør heldigvis om det går bra. Jeg prøver å si at jeg må ut av løypa, ut av strømmen. Noen har hørt på startmannen, viser hensyn og åpner en vei ut. Jeg trasker slukøret tilbake mot starten, med skuldra under arma, bokstavelig talt. Ser ryggen på mine to håpefulle og min kone som heiet meg ut av start for 20 sekunder siden. Kvier meg, men roper på dem. Ser engstelsen og skuffelsen i blikkene som møter meg. De kjenner mine skuldre og min gange, skjønner umiddelbart hva som har skjedd.
Får av meg ski og staver, får skulderen på plass. Rennet er over. Tar på meg overtrekksdressen. Leverer startnummer. Oppfører meg som en stor baby overfor mine aller nærmeste. Er sur, gretten, hauløs og har vond skulder. Har plutselig skrudd ned lyset litt selv. Vi blir enige om at det beste for alle er om Pappa får være litt alene. Jeg elsker jo ski, så tar på skiene og trasker meg en tur på egenhånd i Sjusjøens skoger. Med to ski, en stav til å bruke og en til å støtte den vonde skuldra på. Lusker rundt, elsker ski, men forbanner de som glemte første beskjed. Vise hensyn. Går noen snarveier og er plutselig inne i rennløypa mellom Midtfjellet og Rømåsen.
Mange deltakere har passert. Jeg rusler litt sammen med de som er lengre bak i feltet. Turrennløpere med et smil om munnen og en sjokolade i lomma, som koser seg på tur. Disse har skjønt det, de har det gøy. Går nøyaktig 150 meter før den første tomme geltuben ligger i løypa. Så en til, og en til og mange flere. Det florerer av gelpapair og søppel. Fy faen. Det er lett snøvær og litt vind på Sjusjøen. Disse kan bli liggende til noen plukker det opp. Men det kan også snø ned eller blåse innover fjellet. Jeg blir enda mer sur. Når man kommer på påsketur på skareføre, på fjelltur til sommeren eller skal på elgpost til høsten skal det ikke ligge tomme geltuber her. De er av plast og aluminium, de forsvinner ikke. Ingen dyr liker å spise de heller! De som har kasta detta, de folka, de må skjerpe seg!
Kommer meg tilbake til gjengen, mine mest trofaste supportere. Får servert suppe av arrangøren og tar med familien hjem. Jeg var den første som brøt, endte desidert sist av alle deltakere. Jeg reiser hjem med skikkelig vond skulder. Vet at den må opereres en dag, selv om jeg ha operert disse skuldrene mange ganger før. Beklager likevel at Pappa nesten skrudde av lyset, Pappa må skjerpe seg litt. Spanderer god mat og litt ekstra lørdagsgodt. Heldigvis er det sånn at ingen andre som bryr seg hvilken plass jeg kom på. Det er et turrenn. Vi gjør det for gøy.
Nye planer må legges. Bruker akkurat en uke på å få skulderen i såpass god stand at jeg kan melde meg på et nytt skirenn. Montebellorennet, her er det også ungdomsklasse så junioren i huset kan gå. 14 kilometer på junior, 40 på Pappa. I klassisk Østlandsskog. Heller ikke ekte villmark, men også dette et viktig tur- og friluftsområde for mange folk. To ulike renn, med hver sin sjarm i hver sin fine natur. Ikke et sted hvor vanlige folk kaster søppel.
Samme prosedyre. Smører med blått, legger ut ski. Mine smurte ligger igjen alene i en jungel av stakeski i pulje 1. Ti spor på Sjusjøen har blitt til tre i Sande. Brede løyper på åpne myrer i snilt landskap er byttet ut med kuperte løyper i skoglandskap. Alt ligger til rette for mer kaos. Jeg har satt meg tre mål for dagen. 1; Ikke få skulder ut av ledd. 2; Ha det gøy på ski. 3: Få meg en skikkelig hard økt. Fem minutter til start. Speakeren på arenaen har tre klare budskap.
1. Løypa starter med en startrunde på to kilometer i lysløypa, det er en 180 graders sving i den runden, ta det pent. Det kommer nok bakker hvor dere kan avansere etterpå.
2. Løypa inneholder tre krevende og bratte nedoverbakker, ta det pent. Det er viktigste er å komme hjem like hel, det handler ikke om liv og død.
3. Ikke kast søppel i løypa, ta med gelpapiret tilbake til mål.
Ny repetisjon av allmennkunnskap og vanlig folkeskikk. Merkelig at folk må minnes på at et turrenn ikke handler om liv og død. På KM hvor det var tusen barn trengte ingen å minne de på å vise respekt og folkeskikk. Men på voksenskirenn er visst dette helt nødvendig. Vi sendes til skogs. Det går nøyaktig tjue sekunder før to karer kommer brøytende mellom sporene, der det egentlig ikke er plass, en av de tråkker på staven min. De har altså gitt blaffen i første budskap. De gutta må skjerpe seg. Noen kjefter, det hjelper ingenting. Ti sekunder senere knekker en av de staven.
Etter å ha tatt det pent i starten avanserer jeg fint fremover og finner en god flyt oppoverbakkene og videre rundt i Sandes skoger. Etter tre mil kommer vi inn igjen i en tidligere del av løypa. 500 skiløpere har passert. Blant dem ungdom, trimmere og familier. Sporene er selvsagt litt mer slingrete. Det må man regne med. Så dukker de opp igjen. De tomme geltubene. En, en til, enda en til. Jeg løfter skia for at de ikke skal lugge i gelpapir. Jeg mister tellinga og motet. Folk stiller med alskens Petter Smart varianter. Lommer, drikkebelter og borrelåser får å få med seg gel på tur. Da må det jo for svarte gå an å legge den tomme geltuben tilbake dit. Og mister du den, ja da snur du og plukker den opp. Det tar deg et halvt minutt. Det er ikke vanskeligere enn det. Lars Monsen har repetert dette på statskanalen hver lørdag i hele vinter. Vi legger ikke igjen noe. Han bærer med seg sitt eget brukte dasspapir hjem fra tur. Da klarer alle skiløpere en tom geltube. Folk som har kastet dette må skjerpe seg.
Jeg kommer meg til mål. Først av de 50 startende i klasse M40-49. I bilen hjem lugger krampene, magen vrenger seg nesten og jeg harker. Jeg er helt utmatta, men fornøyd. Nådde alle mine tre personlige mål. Men, utenom meg, det er ingen som egentlig bryr seg om det.
Så er det viktig å påpeke at de aller, aller fleste som går turrenn på ski har skjønt akkurat dette. Skjønt at vi er turløpere. Vi gjør dette fordi det er gøy. Vi vil utfordre oss selv. Men, turrenn er bare viktig blant ting som egentlig ikke betyr noe som helst. Det er ingen andre som egentlig bryr seg om vi blir første eller sist. Om vi bruker to eller tre timer. Om vi seeder oss i pulje 1 eller 5 i Birken. Ingen av de som gikk på Sjusjøen eller i Sande skal til VM. Det er turrenn, vi driver med dette for gøy. Så sett deg et personlig mål. Meld deg på turrenn. Gå så fort du kan. Ha det gøy. Men senk skuldrene. Sørg for at det blir en god opplevelse også for de rundt deg. Og ta med søpla hjem.
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.