Det er snart jul. Tid for ønsker. Jeg ønsker meg nye skuldre, en meter snø og stabilt vintervær. Det første fordi jeg digger skiløping og skuldrene mine ikke er særlig gode når jeg går på ski. De to andre fordi jeg digger skiløping.
Så har adventstiden i år bydd på ekstra lang ventetid for oss som har skiløyper øverst på ønskelista. Plussgrader, gråvær og elendighet. Noen striper med kunstsnø på Beitostølen og Sjusjøen. Hundre ganger bedre enn null skiføre, men en hundredel så kult og tilgjengelig som natursnø på hjemmebane.
Så, første helga i desember kan endelig ventetiden være over. Yr melder 8-20 centimeter med nedbør. Temperatur rundt frysepunktet. Snøgrensa skal ligge omtrent på høyde med Sognsvann, Skansebakken og Grorud. Om de treffer kan det bli skiføre. Om de bommer bare bittelitt er det mer grå elendighet i vente. Jeg sitter på jobb. Speider ut. Det er hvit nedbør i lufta. Håpet tennes.
Fasiten noen timer etter er 15 cm iskaldt regn i Oslo sentrum, et melislag hvitt hjemme på Bjerke, litt mer hvitt på Lørenskog og hvite trær når man gløtter oppover Grefsenkollen. Så dukker de første bildene av skispor og skiløpere opp på mobilen. De sosiale medienes algoritmer har selvsagt fanget meg for lenge siden. Det er tråkket med scooter noen steder, andre skal prøve løypemaskina.
Rapportene fra løypekjørere og de første skiløperne er samstemte. “Det er skiføre, overraskende fine forhold i marka. Men snølaget er tynt, det kan stikke opp stein her og der. Ta grusskia.” Grusskia? Hva er dette for slags skistammespråk? Er sålen av stein? Er det ski til å gå på grusveier på sommeren? Er det skia du gruser de andre med? Svaret er like enkelt som det opplagt. Det er de skia du har plassert lengst bak i boden. De gamle og slitte som du ikke bryr deg om, som du tenker at du skal gi bort eller kaste. Men dette er det dummeste du kan gjøre. Enhver skiløper trenger et par grusski. Et par ski som du kan gå på når det er lite snø, gode muligheter for både stein og grus i løypa. Sjanse for å stripe opp sålen på skia. Men på grusskia har dette ingen betydning. Sålen på grusskia er full av riper fra før. Noen flere spiller ingen rolle.
Forutsetningene har endret seg. Alt som ikke må gjøres blir lagt til side og utsatt. Prioriteringene må justeres litt. Det er skiløyper i marka, på hjemmebane. Dagen etter har temperaturen gått fra 0 og snøvær til –5 og sol. Årets første scooterløyper har satt seg litt. Alt ligger til rette. Det er bart på Ring 3, litt snø på Slemdal, mer snø og full trøkk i snøkanonene i nasjonalanlegget og enda mer snø ved ankomst Frognerseteren. Til høyre for parkeringa ligger de der. Skisporene.
Rode Viola Multigrade, et ekstra lag, selv på de for myke grusskia. Lurt med litt ekstra feste på jomfruturene, når teknikken er rusten og lyskene skjøre. For det er lenge siden grusskia var på topp. Oblaten på skituppen vitner om grusskias glansdager.
Birkebeinerrennet 2008. Ut i løypa, kjenne glien, kjenne følelsen, skifølelsen, se på trærne, se mot den lave sola, se gleden til alle de andre skiløperne i løypa. De er det mange av. Skuldra er like dårlig også i år. Men det ignoreres delvis, fordi skigleden er større. Etter noen hundre meter er jeg sikker. Skiløping er like digg, befriende og gøy som jeg husker det. Magien er der fortsatt, nå også på hjemmebane. Bare noen minutter fra stuedøra. Løypa er selvsagt litt løs og sålen tynn. Midtvinters ville man definert det som litt dårlige forhold, nå er det helt strålende. Det lugger i grus her og der. Men grusskia gjør akkurat den jobben de skal. Bringer magien tilbake. Og det uten at du trenger å bruke en kalori på å bekymre deg for riper. Slipper å finkjemme meterne foran deg for stein og grus. Du kan bare fokusere på å nyte turen og finne igjen teknikken. Selvsagt kan du jo unngå de mest åpenbare steinene, ikke ødelegge grusskia helt. For grusski må du ha.
Nå har disse 15 centimeterne reddet desemberskiføret i to uker. For hver tur er det noen tusen flere skiløpere som har ploget i nedoverbakkene. Litt mer grus kommer frem. Det har blitt noen turer, alle på grusskia. Og værmeldinga er dyster lesing. Vind fra sørvest, ustabilt vær, pluss og minus, snø og regn. Juleferien er ofte høytid for grusski. Noen år blir de vinterens viktigste ski..
Selv bruker jeg grusskia gjennom hele vinteren. Jeg har to par klassiske grusski. Et skikkelig par grusski som jeg bruker nå. Når det er skikkelig grusskiføre. I tillegg et par “elitegrusski” som jeg bruker gjennom hele vinteren. Uten å tenke på at det kan stikke opp stein i en nedoverbakke der mange har skrenset. Uten å tenke på om jeg kan ta sjansen på å gå en naturløype i frykt for at det kan stikke opp stein. Uten å tenke på om jeg må av med skia der løypa krysser en skogsbilvei. På min faste runde om Sinober er det veier som må krysses. Det er grusskiføre i brattbakkene ned mot Grisputten store deler av vinteren. Den tiden jeg bruker ekstra til Sinober på grusski har jeg spart inn flere ganger når jeg går over veiene på ski og slipper å lete etter stein i nedoverbakkene.
Og så det aller beste med grusskia. De ligger i skiboksen hele vinteren. Alltid klare. Sjelden glidet, sjelden renset. De bare gjør jobben som grusski. Gjør det enklere å legge inn skiturer i en hektisk hverdag.
Men så. Når forholdene er optimale. Når snøen ligger metertjukk. Og du prepper godskia. De som ikke er grusski. Da er det nesten som første skitur igjen. Glien, flyten og følelsen er enda mer magisk.
Så kjøp deg nye godski, men ikke kvitt deg med grusskia!
God tur og god jul!
Anders Fiskvik (f. 1985) er Braasport-ambassadør og blogger jevnlig på braasport.no. Vokst opp på Tynset med skogen, fjellet og skiløypa som nærmeste nabo. Bor nå i Oslo med kone og to barn og jobber til daglig som lærer. Fritiden bruker han helst ute i marka og på fjellet, som oftest med ski, sykkel, fiskestang eller på jakt etter skogens vilt. Målet er å være ute og aktiv så ofte som mulig, med familien, gode venner, alene eller som trener for barn i Hasle-Lørens skigruppe. Tidligere aktiv terrengsyklist med NM-tittel, og i vinter fullførte han Holmenkollmarsjen på godt under to timer og Birken på godt under tre timer.