Klarälvsbanen, en 90 km bilfri strekning gjennom den värmländska naturen. For meg og sikkert mange andre er dette ren luksus, noe vi drømmer om. Tenk deg det, 90 km uforstyrret pigging – ingen tuting, ingen «tilfeldige» spylervæske sprut, ingen mas. Bare ren nytelse. Dog ser jeg diverse utfordringer med å ha en 90 km bilfri strekning i nærheten av Oslo – kan fort bli lite tid til samboer, kone og barn. Men, kan det måle seg med følelsen av pokaler som popper opp på Strava utover i sesongen? Naturlig nok (ikke). Klarälvsloppet ble arrangert for første gang i 2017 og jeg var påmeldt – et tilbud fra min far det var vanskelig å takke nei til. Hæ? 90 km? Dønn flatt? Pigging? Erru gæren, seff er jeg med! Dessverre ble ikke 2017 året jeg stilte til start. Jeg var opptatt med å oppgradere ryggen med 2 plater titan, så lysten og sulten på å levere et toppløp i 2018 hadde økt betraktelig. Starten gikk, og med dårlig posisjonering i puljen var jeg nødt til å dra til den første kilometeren. Jeg hadde ingen planer om å ødelegge løpet allerede fra start. 90 km er langt å gå helt alene og det å ligge i en pulje ville spare meg for mye krefter som jeg definitivt kom til å trenge utover i løpet. Jeg ble liggende i en pulje på ca. 20 mann. Eliten/pulje 1 hadde startet 5 min før, så her ble det fort en liten kamp om å vinne pulje 2. Ikke overraskende var det noen i feltet som var så «slitne» at de ikke orket å dra en meter. Men, å ligge på hjul, gå ut til siden for å ta seg en bolle eller to, inn igjen i puljen og klare å kjøre inn hvert bidig rykk som kom underveis – det hadde man krefter til. Merkelige greier det der. I ca. 55 km lå jeg i puljen og sammen med en håndfull andre holdt vi farten oppe. Drømmen om å ta igjen selveste Britta Norgren levde. «nå mårru opp i ringa og ta deg sammen» Med 35 km igjen til mål så jeg meg lei av «slitne» løpere som ville ha en gratis tur til Karlstad. Like før drikkestasjonen ved Deje gikk jeg ut av puljen og satte fart. Feltet ble småkaotisk og surrete på de tidligere drikkestasjonene og jeg regnet med at dette ville skje nå også. Med drikke på ryggen og slanga i kjeften pigga jeg på forbi stasjonen. Luken kom. Nå var det en ting som gjaldt – se fremover, ta deg sammen og OPP I RINGA. Jeg følte teknikken satt og lageret med krefter var langt i fra tomt. Med 20 km igjen kom det en 3-4 km slak motbakke - helt nydelig. Løpere fra første pulje kom til syne (og tatt igjen) og for hver løper jeg passerte tenkte jeg at neste kan være Britta. Eller, jeg hadde et håp. På toppen av bakken begynte armene å bli skikkelig møre og det eneste jeg så var asfalt og skog. Ingen rygg å følge og labert med heiarop. Det var dags for strategi: «nå mårru opp i ringa og ta deg sammen». Jeg skjønte det var dags for å snakke til meg selv. Gi gass de neste 5 km Mandtebass. 15 km igjen. Nå tar du deg sammen og gønner på de neste 5 km. 10 km igjen. Nå er det bare begynne å grave dypt de neste 5 km. 5 km igjen. Var ikke det Britta jeg så rundt svingen der? FULL GASS. Mål! Et rått arrangement, en rå løype, sluttkjørt i arma og sure 3:16 bak Britta😉. Bare å slenge seg på neste år. /Mandtebass