Dette var første gang det ble arrangert en fulldistanse Ironman konkurranse i Norge (3,8 km svøm, 180 km sykkel og 42,2 km løp), og etter å ha deltatt på 70.3-konkurransen (halv-Ironman) i Haugesund to ganger tidligere hadde jeg veldig lyst til å bli med når det nå skulle arrangeres en fulldistanse. Ettersom både Trude og jeg kvalifiserte oss til VM i Ironman på Hawaii under konkurransen i Sør-Afrika i april, kunne vi nå gå all-inn og satse litt ekstra fra start med VM-billetten allerede trygt i lomma.
Etter å ha studert løypekart og profil for sykkelløypa skjønte jeg at dette kunne være noe som passet meg veldig godt, da jeg så at jeg kunne dra nytte den sykkeltekniske bakgrunnen min fra terrengsykling. Syklingen i Haugesund er veldig kupert hele veien og til tider ganske så teknisk på idylliske småveier, noe som gjør at gode sykkelferdigheter og evnen til å utnytte terrenget har mye større betydning enn i mange andre Ironman-konkurranser.
Løpingen går i en veldig publikumsvennlig løype med fire runder i Haugesund sentrum. Løypa er litt småkupert og ikke veldig lett, men den gir god variasjon, og jeg har tidligere løpt fort her så jeg visste at den kunne passe meg bra.
Nydelig biltur over Haukelifjell på vei til Haugesund
Trude og jeg kjørte til Haukeli torsdag kveld og siste delen til Haugesund på fredag formiddag. Det ble en fantastisk start på helgen med nydelig vær og utsikt over Haukelifjell! Det er en ganske lang biltur, så det var greit å dele den opp i to for å unngå tunge reisebein rett før konkurransen. Etter å ha sjekket inn på hotellet i Haugesund, kjørte vi opp til Skeisvatnet for å kjenne på badevannet og se på svømmeløypa (som var litt komplisert med svømmebaner adskilt med banetau for å få plass til 3800m svømming i det lille vannet). På ettermiddagen tok vi også en liten sykkeltur for en siste sjekk av utstyr og for å trå ut beina litt.
Test av badevannet sammen med Trude og svoger Jarle
Trude underveis på en liten trilletur i deler av sykkelløypa på fredagen.
Lørdagen gikk fort, og vi fikk gjort de obligatoriske tingene som race-briefing og innsjekk av sykler og skifteposer i skiftesonen. Dagen før dagen er det alltid en del å ordne før en Ironman, men vi begynner å få gode rutiner på dette nå og fikk slappet av og ladet opp så godt som mulig.
Løpetur dagen før dagen med Jarle (og Trude)
Årets konkurranse ble gjennomført som en «age-group only» konkurranse, noe som betyr at det ikke var noen klasse for profesjonelle utøvere. Arrangøren hadde likevel åpnet opp for at noen utøvere med proff-lisens kunne stille i en egen gjesteklasse. Det satt også en ekstra spiss på arrangementet (og nervene) at konkurransen skulle direktesendes på nett og på TV2 Sportskanalen.
Treningen etter Ironman Sør-Afrika og Ironman 70.3 Mallorca har gått veldig bra, og vi har fått gjennomført akkurat den formoppkjøringen vi ønsket inn mot Haugesund. Den siste uken kjente jeg at formtoppen var på vei, og jeg gledet meg veldig til den første fulldistanse Ironman på norsk jord. Jeg hadde en drøm om å være den første til å krysse mållinjen, men for å få til det måtte jeg kjøre mitt eget løp og gjennomføre en god konkurranse.
Mye kan skje på en Ironman, og det blir alltid en lang og hard dag uansett hvor godt forberedt man er. Det som er fint med disse konkurransene er at det kun er opp til meg selv og min egen gjennomføring hvordan dagen blir. Jeg visste at hvis jeg leverte en god konkurranse i alle tre øvelsene ville jeg kunne kjempe helt i toppen til slutt. Men med forventningspresset jeg hadde lagt på meg selv betydde det også at jeg måtte forberede meg ekstra godt mentalt på smerten og de tunge periodene underveis som alltid kommer.
Lader opp på hotellrommet dagen før dagen
Race day
Etter en standard frokost på hotellet litt før kl. 4:30 på morgenen, tok vi en tidlig buss opp til startområde for å ha god tid til start. Det var nydelig vær med sol fra knallblå himmel og god stemning blant de nesten 700 spente deltagerne. Vi sjekket lufttrykket i dekkene og plasserte drikke og ernæring på syklene, og litt før kl. 7 på morgenen ble vi fulgt ned til start ved Skeisvatnet.
Første pulje med de antatt beste skulle ha en fellesstart litt før den vanlige rullende starten for å sikre at de første i løypa og over mål også var de som hadde best tid.
Svømmestarten. Foto: José Luis Hourcade
Som vanlig var det spent stemning de siste minuttene før start, noe som ble toppet av de ekstra følelsene som kommer når nasjonalsangen spilles. Jeg kjente meg superklar til start og adrenalinet kokte i kroppen det siste minuttet frem til startskuddet gikk og vi løp ut i vannet. Jeg synes det er veldig gøy med fellesstart og digger de fightene mann mot mann underveis som det da blir.
De første hundre meterne av svømmingen må jeg alltid jobbe med meg selv for å ta det rolig og ikke bli for ivrig, så jeg la meg litt til siden for «feltet» og fant min egen fart og rytme før jeg la meg inn i tetgruppa frem mot første sving. Jeg lå da lenge i andre posisjon i gruppa og kunne ligge der uten å bruke noe særlig med krefter.
Navigeringen i svømmeløypa i det lille vannet var vanskelig, og selv om det lå banetau langs «banene», var disse vanskelige å se og navigere etter når det ble en del svinger. Her burde det nok vært noen flere bøyer slik at det hadde vært noe å sikte etter, og svingene burde kanskje vært 90 grader i stedet for lange slake svinger. Den lave sola gjorde også sitt til at det var svært vanskelig å se noe i den retningen.
Svømmeløypa. Foto: José Luis Hourcade
Austrailian exit oppom land halvveis på svøm. Foto: José Luis Hourcade
Etter ca. 1500 meter var det en som rykket fra tetgruppa og fikk en liten luke. Jeg gikk etter og kom meg opp på bakbeina hans etter noen hundre meter. Men det kostet en del, og når han igjen satt inn et nytt rykk klarte jeg ikke å følge. Det skulle vise seg at dette var en tidligere OL-svømmer på et stafettlag, så da var det ikke så rart jeg ikke klarte å holde følge:-)
Jeg hadde nå fått en luke til det som var igjen av tetgruppa, men ved passering oppom land halvveis så jeg at de ikke var langt bak og jeg ventet de da litt inn og la meg inn i denne gruppa når de tok meg igjen snaue 1000 meter senere. Jeg holdt meg i denne gruppa resten av svømmingen og fikk en fin start på dagen uten å bruke for mye krefter. Jeg kom ut av vannet på 53:12, noe som er over minuttet bedre enn jeg har klart tidligere på distansen.
Godt fornøyd med starten løp jeg til T1 og kom meg gjennom denne uten noen store problemer (bortsett fra at jeg løp litt langt før jeg hoppet på sykkelen siden jeg ikke så hvor «mount line» var).
Ferdig med svømmingen og på vei mot T1 med Hans Christian Tungesvik rett bak.
Godt fornøyd med svømmingen og en god start på en lang dag. Foto: José Luis Hourcade
Jeg kom ut på syklingen sammen med Hans Christian Tungesvik som jeg antok ville bli en av dagens hardeste konkurrenter (i tillegg til en del utlendinger som jeg ikke visste noe om). Vi ble raskt passert av en finne som holdt et høyt tempo og jaget relativt hardt. Men etter noen få kilometer dabbet tempoet av, og jeg kunne la finnen styre et relativt rolig tempo mens jeg fant roen på sykkel og fikk i meg litt næring.
Jeg visste at det første tekniske partiet på syklingen kom etter ca. 20 km, så når det kom en liten bakke etter 15 km benyttet jeg anledningen til å sette inn et støt (ble litt vel ivrig, så det var et drøyt minutt der med over 500W :-).
Finnen ble borte med en gang, men Hans Christian hang fortsatt med. Men i det vi startet på de tekniske småveiene ble også han borte og jeg var alene i tet med kamerasykkelen. Det passet meg bra, og jeg kunne nå jage alene på de idylliske veiene og nyte terrenget og utsikten.
Det var også helt klart motiverende og gjorde meg litt ekstra gira å ha både kameramotorsykkel og helikopter rundt meg hele tiden.
Bilde fra bakken hvor jeg satt inn støtet på syklingen.
Etter ca. 25 km kom vi til et kryss og kamerasykkelen dro opp en bakke til venstre og jeg fulgte etter. Dette viste seg å være feil og en bil hadde blokkert skiltet som viste at vi skulle kjørt rett frem. Jeg syntes det virket litt rart at vi skulle opp den bratte bakken, men det var først på toppen av bakken at vi møtte et gjerde og jeg skjønte det måtte være feil. Så da var det bare å snu, kjøre ned igjen og fortsette riktig vei.
Jeg ser på dataene i etterkant at jeg tapte akkurat ett minutt på dette (+ eventuelt litt fart og ekstra krefter opp bakken). Så etter å ha vært i tet var jeg nå nede på andreplass og måtte bruke noen kilometer på å hente Hans Christian igjen.
I det jeg tok han igjen var vi fortsatt på de tekniske småveiene og jeg ville kjøre mitt eget tempo her, så jeg kjørte forbi med en gang. Herfra ble jeg liggende alene hele sykkeletappen. Jeg holdt bra trøkk og klarte å jage på og opparbeidet meg raskt en ganske god luke bakover. I det fantastiske været var det helt utrolig vakkert på de småkuperte og smale veiene langs fjorden!
Det var stas å passere publikum, venner og familie gjennom Haugesund sentrum, før jeg dro ut på den siste sløyfa sør-øst for byen. Jeg kjente nå at jeg hadde pushet hardt ganske lenge, og jeg var litt spent på hvordan den siste harde halvdelen av syklingen skulle gå. Jeg visste ikke noe om hvem som kom bak og hvordan tidsdifferansene var, så når jeg begynte å bli sliten og fikk litt tyngre perioder hvor jeg måtte jobbe ekstra mye mentalt for å tenke positivt.
Foto: José Luis Hourcade
Foto: José Luis Hourcade
Arrangøren hadde definitivt helt rett når de sa at den siste runden var hard. Her var det aldri flatt og mange korte bratte bakker som tappet beina for krefter. Jeg prøvde å kjøre teknisk bra, men begynte å bli skikkelig sliten mot slutten. Jeg var også litt småkvalm en stund og måtte dytte ned litt ekstra mat i håp om at dette skulle stabilisere magen.
Kvalmen gikk heldigvis over etter hvert, men de siste 20-30 km føltes veldig lange, og jeg var ekstremt lettet når jeg kunne trille ned mot T2 og forberede meg på en aldri så liten løpetur.
Foto: José Luis Hourcade
T2 gikk greit, men jeg brukte litt ekstra god tid for å sikre at jeg ikke fikk noen gummiknotter fra kunstgresset ned i løpeskoa. Vanligvis lar jeg sykkelskoene stå igjen på sykkelen, men for å unngå disse gummiknottene på føttene valgte jeg å beholde skoene på og flytte føttene direkte fra sykkelsko til løpesko.
Ut på løp kjente jeg med en gang at dette kom til å bli en lang og hard maraton. Vanligvis føles dette lett og jeg må holde igjen for å ikke løpe for fort, men den harde sykkelløypa hadde virkelig drept løpebeina. Jeg fant etter hvert en ok rytme og fikk en sekundering på at jeg ledet med mellom 6 og 7 minutter. Dette er i utgangspunktet en ganske god luke, så jeg fokuserte på å finne et jevnt og sikkert tempo som jeg følte jeg kunne holde lenge uten å risikere for mye. Det var fantastisk moro å komme ned i sentrum å møte folkehavet på indre kai ved første passering som leder av fulldistansen.
Høy gåsehudfaktor ved passering indre kai i Haugesund sentrum.
Ved første vendepunkt etter 8 km fikk jeg for første gang møte konkurrentene og se at det var Hans Christian som var nummer to og finnen tre. Det hjelper med sekunderinger underveis, men det å kunne se konkurrentene fysisk er noe helt annet og gir et mye bedre bilde av styrker og svakheter, og man får en følelse av om man har kontroll eller ikke. Fra nå av tok jeg mellomtider selv bakover og så ved hver vending at avstanden bakover var konstant uten at jeg følte jeg var på grensen selv.
Den småkuperte løpeløypa tappet de allerede slitne beina for krefter.
Begynte å bli sliten siste halvdelen av løpingen og var langt inne i min mentale boble hele veien.
Etter drøye 20 km kom det plutselig sekunderinger på at en franskmann løp veldig fort og var kun 2 minutter bak. Jeg så han ved vending og han så sterk ut, men ut ifra båndene på armen som indikerer hvilken runde man er på, så det ut som om han var en runde bak i løypa. Dette stresset meg litt, så jeg løp nok litt for fort mellom 20 og 30 km for å utligne tempoet til franskmannen.
Ut på siste runden fikk jeg bekreftet mistankene om at han var en runde bak og at ledelsen til nummer to fortsatt var rundt 7 minutter. Dette var en stor lettelse, og når jeg i tillegg nå begynte å bli skikkelig kjørt etter en lang dag i front, ble siste runden knallhard. Det var først ved passering indre kai nest siste gang med to kilometer til mål at jeg tok inn over meg at jeg kom til å vinne hele konkurransen.
Det var en helt fantastisk følelse å løpe den siste kilometeren og komme ned på kaia siste gang, inn på den røde løperen og krysse mållinjen først som vinneren av den første fulldistanse Ironman på norsk jord. Helt rått rett og slett!
Helt rått å løpe ned på indre kai og bli møtt av jubelbrølet fra publikum!
#denfølelsen
Ekstremt lettet og fornøyd!
Dette øyeblikket hadde jeg drømt om lenge!
Utrolig digg å sette seg ned for en liten time-out etter målgang og la følelsene synke inn!
Den beste formen for dusjing 😊 Foto: Sindre Tungesvik
Veldig moro med Hans Christian på andreplass og at finnen klarte å holde på tredjeplassen sin.
Jeg hadde møtt Trude underveis på løpingen og så at hun hadde et bra løp på gang, så det var veldig moro å nå få oppdateringer på hvordan det hadde gått med henne og at hun lå an til en topplassering i klassen og femteplass totalt blant alle kvinnene på fulldistansen - #stolt :-)
Trude leverte en god svømmeetappe, men hadde det litt tøft med en del kvalme på syklingen. Det hørte jeg også veldig mange andre hadde, så det er mulig det var noe i vannet på svømmingen som ikke var helt bra for magen... Trude er tøff i hodet og er flink til å jobbe seg gjennom tøffe perioder ved å fokusere fremover og holde bevegelsen i gang («never stop, keep moving»). På tross av en litt tung og tøff sykkeletappe leverte hun et solid løp og kom jublende i mål inn i armene mine mens tårene trillet over at jeg hadde klart å vinne hele konkurransen som vi hadde drømt om 😊 Trudes rapport kan etter hvert leses på www.happytimes.no
Trude ferdig med svømmingen på 1:05 og på vei mot T1
Trude underveis på syklingen.
Trude underveis på løpingen.
Trudes målgang hvor jeg stod og ventet i mål - #stolt
Arrangøren skal ha en STOR takk for et fantastisk arrangement!
Jeg må også få takke alle som har gitt meg oppmerksomhet i etterkant og det er veldig moro å høre at så mange har fulgt med på TV-dekningen. Jeg har skjønt at det ble litt «Lars Petter gjør Ironman minutt for minutt», men det var utrolig moro og jeg følte meg virkelig som en stjerne hele dagen.
Jeg har så vidt begynt å se reprisen av sendingen og det noen fantastiske bilder og gode minner fra en rå dag. Jeg må også skryte av kommentatorene, spesielt ekspertkommentator Espen Wagener, som jeg synes gjør en veldig god jobb med å fylle en over 10 timer lang TV-sending som vel kan sies å være for spesielt interesserte.
Team Stormo er godt fornøyde med dagens innsats
Nå skal vi ha en god sommerferie med sykling og trening på et par sportshoteller i Hellas (akkurat slik vi liker feriene våre), før vi fokuserer 100% frem mot VM i Ironman på Hawaii i oktober.
Resultater ligger her.
Her er link til live-sendingen fra konkurransen:
Lars Petter