Ironman Sør-Afrika 2019

Race rapport – 2x 2. plass og Hawaii-slots

For tredje året på rad tok Trude og jeg turen til Sør-Afrika for å kjøre Ironman African Championship i Port Elizabeth

" Lars Petter Stormo "

I år, som tidligere år, var hovedmålet vårt å prøve å kvalifisere oss til VM i Ironman på Hawaii i oktober. Dette er en kjempefin konkurranse med en utrolig fin løype, sterkt startfelt både for PRO og age-group (AG), 

Vi kom til Port Elizabeth på torsdag og fikk registrert oss, skrudd opp syklene og tok en liten løpetur for å riste ut reisebeina. Fredag tok vi en morgensvøm i bølgene, en liten sykkeltur og en kort løpetur.

Tidligere år har dette vært årets første konkurranse for oss, så vi har vært veldig usikre på formen og hvordan vintertreningen vil slå ut. I år hadde vi allerede kjørt Ironman 70.3 Bangsaen i Thailand i februar, så forberedelsene hadde vært bra, og vi følte oss godt forberedt. Når det er sagt hadde Trude en veldig tung dag i Bangsaen med kvalme og oppkast underveis, så det førte til mer usikkerhet og sommerfugler frem mot denne konkurransen.

Du kan lese mer om turen til Thailand og 70.3 Bangsaen på Happytimes.no 



Været i Port Elizabeth (PE) var veldig varierende i dagene før konkurransen, og vi fikk virkelig kjenne på hvorfor byen kalles «The windy city». Dagen før dagen var det såpass kraftig vind at det rev og røsket i hotellveggene, så da var det enda vanskeligere enn normalt å få en god natts søvn siste natta. 

Trude sin race ligger på Happytimes.no 

Race day

Vi stod opp tidlig og spiste frokost kl. 4 - ca. 3 timer før start som vi pleier - før vi gikk bort til startområdet for å sjekke at sykler og skifteposene ikke hadde blåst ut av skiftesonen. Startområdet var litt skjermet for vinden så det kjentes ikke så ille ut, men vi kunne se at flaggene ytterst på Shark Rock Pier stod rett ut og at det skummet godt i bølgene ute på sjøen. 

Timen frem mot start i var magisk med nesten 2000 spente deltagere på stranden i det nasjonalsangen ble spilt og solen steg opp av horisonten i Det indiske hav - Høy gåsehudfaktor! Med ca. en time igjen til start ble det annonsert at svømmingen ville bli kuttet ned til 1600m for alle deltagerne pga. mye vind og kraftig sjø. Dette var nok en veldig fornuftig avgjørelse for det var ekstremt røffe forhold det ute. (Det viste seg i etterkant at svømmeløypa nok var ca. 2100m lang). 

Kanonskuddet gikk av kl. 6:30 og sendte av gårde feltet for PRO herrer, før PRO damer startet 6:35 og age-group startet med rolling start kl. 6:45 (10 stk. slapp ut hvert tiende sekund). Jeg stod på tredje linje og kom godt ut fra starten. Vi ble møtt av store bølger som slo mot stranden og det var en kamp å komme seg utover til første bøye. Jeg fant en grei rytme og merket at jeg svømte bra sammenlignet med de rundt meg, men i denne sjøen ble vi kastet rundt i bølgene og noen god følelse var det vanskelig å finne. Men jeg følte jeg jaget godt gjennom hele svømmingen og var fornøyd når jeg løp opp på stranden på en tid i underkant av 30 min (og klokke som viste 1:21/100m i snittfart).



Gjennom skiftesonen og ut på sykkel så jeg at det ikke var mange age-groupere foran meg, og med vinden i ryggen la jeg i vei ut på første av to runder av den fantastiske sykkelløypa. Etter 20 km skjønte jeg at jeg lå i tet i age-group feltet og prøvde å roe meg ned for ikke å brenne av for mye krefter. Ved første vendepunkt etter 50 km så jeg at jeg hadde en luke på ca. 2,5 minutter bakover til en jagende gruppe. Derfra kom det et parti på ca. 40 km med kraftig motvind tilbake til PE. Jeg prøvde å holde igjen, kjøre så aero som mulig og spise godt, men kjente ved runding etter 90 km at jeg allerede var ganske sliten. Nå kom det heldigvis en ny runde som startet med 50 km medvind, så følelsen ble raskt bedre igjen og jeg koste meg alene i tet av AG-feltet og hentet stadig inn flere pro-herrer som hadde startet 15 minutter foran.

Sykkelløypa i PE er fantastisk fin med veier som går helt nede langs kysten, apekatter som løper i veikanten og nydelige sanddyner ute ved vendepunktet i Seaview. Ved siste vending så jeg at jeg fortsatt hadde en god luke bakover, men kjente samtidig at jeg begynte å bli sliten, og de siste 40 km i motvinden, som hadde økt utover dagen, ble knallharde og jeg var ganske så kjørt. Med 10-15 km til mål ble jeg hentet inn av en gruppe med 3 AG’er og 2 pro herrer som kom fort bakfra, men klarte å holde meg i nærheten av disse inn til T2. Sykkeltiden min ble til slutt 4:55. 



Skiftesonen gikk greit, og jeg kom meg fort ut på løp og var da et drøyt minutt bak førstemann i AG, men allerede etter 5 km hadde jeg hentet han inn og følte meg veldig bra. 

Løpeløypa i PE består av 4 runder a 10,5 km langs strandpromenaden, og med den kraftige vinden ble det da 5 km i medvind og 5 km i motvind så heftig at det nesten stoppet helt opp i kastene. Første strekket i motvinden ble jeg liggende sammen med to PRO’er, og selv om jeg kjente at tempoet var litt for høyt valgte jeg å henge på da det var en stor fordel å ligge i rygg på noen i motvinden. Frem til litt over halvveis følte jeg at jeg hadde god kontroll, og med vending hver femte kilometer så jeg at jeg hadde fått en luke på ca. 2 minutter bakover til nestemann i AG. Men det var veldig vanskelig å disponere riktig med den varierende vinden, og når jeg så at han bak begynte å nærme seg litt ble jeg nok litt for ivrig og pushet for hardt en periode for å øke avstanden igjen.

Men i stedet for å øke forspranget gjorde dette at jeg etter ca. 30 km møtte den berømte veggen. Jeg ledet fortsatt, men jeg måtte roe ned tempoet og tok med god tid gjennom drikkestasjonene for å prøve å hente meg inn. Med ca. 8 km igjen til mål ble jeg hentet inn og jeg klamret meg fast til hælene hans i 3 km i et håp om å henge med inn til en spurt. Men det var ikke mer å hente og jeg måtte slippe ryggen hans og karret meg de siste 5 km til mål med lite krefter og vonde bein.



Etter en så lang og hard dag i vinden var det en enorm lettelse og glede å endelig kunne løpe opp med røde løperen inn til mål og vite at billetten til nok et VM på Hawaii var sikret. Det var selvfølgelig veldig surt å ikke kunne gjenta fjoråret med å være første AG’er over mål, men jeg var likevel ok fornøyd med å komme inn som nr. 2 både i klassen og totalt blant amatørene (20. plass totalt inkl. proffene). Jeg løp på 2:58, noe som var helt greit selv om målet var å løpe på rundt 2:50. 

Underveis hadde jeg møtte Trude både på sykkel og løp og sett at hun kom langt frem i damefeltet og at hun så veldig bra ut. Det var veldig moro å se at hun løp inn til en knallsterk 2. plass i klassen, og ikke minst at hun klarte å levere godt i alle tre disipliner på en så tøff dag - #stolt ! 



I etterkant ser jeg at jeg gjorde noen taktiske valg underveis både på sykkel og løpingen som kan ha kostet meg seieren og som jeg burde vurdert annerledes. Men det er slike ting man lærer mest av, så forhåpentligvis gjør dette at jeg kan ta bedre avgjørelser når det koker i toppen i kommende konkurranser. 

Mandag formiddag var det klart for utdeling av plassene til VM på Hawaii, og selv om vi var ganske sikre på at 2. plass i klassen skulle holde for oss begge, var det veldig deilig å få det bekreftet og å få «challenge-myntene» som viser at vi begge er kvalifiserte til et nytt VM i oktober. Dette blir fjerde gangen jeg skal kjøre der og Trudes tredje gang. Utrolig digg å sikre VM-plassene tidlig i sesongen slik at vi kan ta oss tid til å bygge opp formen til VM, samt at vi kan kjøre de kommende konkurransene med lave skuldre og virkelig gi full gass. 

På kvelden var det premieutdeling og det var veldig stas å stå sammen på 2. plassen på pallen! :-) 

4-Hawaii plass x2.jpg

5-Premieutdeling.jpg





Lars Petter