Skitrab på Skimo – Lofoten 2019

Jeg har mange sekker. Sjukt mange sekker. Forskjellige aktiviteter krever egentlig ikke forskjellige sekker, men det er lett å kjøpe seg en spesialsekk i ny og ne.

" Jard "

Les Jard sitt blogginnlegg


logo2x.png


Forsidebilde: www.thearctictriple.no

Jeg har mange sekker. Sjukt mange sekker. Forskjellige aktiviteter krever egentlig ikke forskjellige sekker, men det er lett å kjøpe seg en spesialsekk i ny og ne. Spesielt etter en tung tur er det mange av oss som tror det blir lettere neste gang, med en bedre sekk.

Jeg har ingen egen Rando-sekk. Både rart og litt trist, ikke sant?

Jeg har lenge egentlig klart meg helt fint med en modifisert Arcteryx Alpha klatresekk med monterte reimer til skimontasje på siden. Det har derimot vært mange turer der jeg har hatt lyst på en sekk der jeg kan feste skia uten å ta av meg sekken. Det har jeg sett noen har hatt, og jeg innrømmer at jeg har vært misunnelig.

Litepad.jpg

Skitrab Litepad Mountain topptursekk

 
Skitrab Lite Pro Mountain sekken har denne funksjonen, så jeg hentet den på Braasport på Frysja og pakket den ut av plasten dagen før start i Lofoten uten å ha hatt den på ryggen før, og uten å ha med meg alternativer. All in, som vanlig.

Lofoten Skimo er et Randonee-løp som dekker hele Austvågøy i Lofoten på tvers. På den lengste distansen du må oppom 8 topper, og klatre over 4000 høydemeter. Start i fjøresteinene i Morfjorden og målgang på torget i Svolvær. Konkurransen er en del av det som kalles «The Artic Triple»: Skimo uke 11, Ultratrail uke 22 og Triathlon uke 33. Alle med heftige distanser og store muligheter for å både glede seg over Norges vakreste natur (joda, selv en vestlending må innrømme det) samt slite seg fullstendig ut.


jard_2.png


" På den lengste distansen du må oppom 8 topper, og klatre over 4000 høydemeter. "


Dagen før ble sekken benyttet til å hjelpe arrangøren med å merke løypa. Flagg ble plassert i sekken og festet til skulderreima med stroppen tiltenkt samme funksjon på ski:


Langdistanse, uansett aktivitet, har den fordelen at oppvarming på en måte er en opsjon. Ikke noe du må gjøre. Men når du står i fjøresteinene i Lofoten med frisk bris rett inn fra ishavet i -9 kalde blir oppvarming i tillegg en illusjon. På med dunjakka, hoppe opp og ned og håpe at det hele skal starte slik at varme kan oppnås. Startskuddet går og det blir igjen soleklart at Randone er minst to ulike aktiviteter. En idrett der de beste har kropps- og utstyrsvekt som en langrennnsløper, og en helt annen aktivitet der middelaldrende menn går på tur i et forgjeves forsøk på å opprettholde et falmende image fra den gangen Michael Jackson var oppfattet som en hyggelig kar. Vi sistnevnte ble stående å se på racerne som hadde glidende diagonalgang oppover lia, litt forlegne.

Turen opp og ned det første fjellet gikk strålende. Varmen kom som ei kule, og det var nydelig tørr nedkjøring med herlig løssnø. På vei opp det andre fjellet derimot ble det klart at nattens vindkuler hadde blåst bort all løssnø og fremkalt underliggende is-glasert skare. Ikke det beste føret å karre seg opp uten skarejern, men direkte helsefarlig på vei ned. Vi som var litt etter teten så dem skrensende ned isen uten den helt store kontrollen. Mange gikk på trynet og mange hadde blåmerker dagen etter som følge av dette. Men vi kom alle igjennom det uten varige men.

Videre sørover ble derimot føre bedre og bedre. Vinden fra nordvest hadde ikke ruinert pudderføret og vi kom gradvis inn i den himmelen vi var der for å besøke:


Jard1.png


"Fjellene er lave og mulighetene er uendelig mange"


Vanskelig å finne ord på hvor fantastisk det er å kjøre på ski i Lofoten. Fjellene er lave og mulighetene er uendelig mange. Hele tiden er utsikten rundt deg i verdensklasse. Det gjør noe med folka som bor der også. Drittsekk-konsentrasjonen er «all time low». Alle er hyggelige og imøtekommende. Alle. Uten unntak. Det er ikke det samme gjengen du møter når du går på ski med bikkja løs fra Sognsvann til Ullevålseter. Eller, kanskje det er de samme, men de har lagt kompleksene sine igjen hjemme?

Det ble likevel en del is å forsere på turen. Eggene var harde og stegjerna ble hentet frem fra sekken en rekke ganger. Skiene ble festet på sekken. Det var ikke påbudt med isøks, men det var definitivt en ekstra sikkerhet som lett kunne vært påkrevd. Faller du med stegjerna, er det ikke mye bremseeffekt i skistavene.

I disse partiene kom sekken til sin rett. Den polstrede stegjernslomma, som var integrert i sekken, gjorde tilgjengeligheten og pakking ut og inn rask og effektiv. At stegjerna er effektivt adskilt fra dunjakka di er et kostnadsreduserende tiltak. Festet til skia via en løkke og en stropp til skulderreima fungerte bra. Effektivt, og behagelig nå temperaturen på fingrene blir utrivelig.

Sekken er flat og bred. De 25 literne med utstyr ligger altså mot ryggen uten å gi unødvendig moment og torsjon ved krevende nedkjøringer. Den sitter nesten som en vest. Det er også en ulempe, da store deler av ryggen din er dekt med ekstra tekstiler som hindre overflødig varme fra å unnslippe. Men vindstyrken og temperaturen gjorde at akkurat det ikke var noe problem i Lofoten, jeg svettet ikke så mye, for å si det slik.

 

Jard3.png

" Jeg hadde ikke noe egentlig ønske om å gå i mål før det ble mørkt. Men det gjorde jeg altså. "




De siste fjellene ble passert utover dagen med en litt uvanlig følelse for en halvgammel konkurransehund som meg. Jeg hadde ikke noe egentlig ønske om å gå i mål før det ble mørkt. Men det gjorde jeg altså.

 

Jard4.png

Skitrab-sekken gjorde nytten. Den var lett. Den var behagelig. Den hadde de riktige funksjonene. Det eneste jeg har å utsette er at enkelte detaljer virker litt «pinglete» og den kan bli varm og klam på ryggen i godt vær og strevsomme oppoverbakker. Men det førstnevnte gjør den lett å bære, og i godt vær er det ikke lov å klage.


"Jard Bringedal"