Arven etter en legende

Arven etter en legende

De færreste av oss skal til OL. Men Olaf sin lidenskap og kjærlighet til trening kan mange av oss kjenne seg igjen i. Den tok han med seg også etter han la opp, i de årene han var en glad mosjonist, akkurat sånn som deg og meg. Den lidenskapen kan vi la oss inspirere av. Selv er jeg en veldig glad mosjonist. Der Olaf nok var aller mest opptatt av trening er det nok de fine turene som er min største motivasjon.

Egentlig burde vi ikke prate om motivasjon, Olaf likte ikke det ordet, det var ikke eksisterende i hans hode. Han mente at om du skulle nå dine mål handlet det om handling, struktur, målsetting og disiplin, hver eneste dag, uansett om det regner eller ikke. Kanskje er jeg ekstra heldig, jeg er nok født med aktivitetsglede, jeg er nesten alltid klar for en treningsøkt. Jeg har alltid elsket å være ute i aktivitet.

Jeg hadde ikke like flaks med den kroppen jeg fikk tildelt. Min mor og far sier de burde vært tatt ut av produksjon. Noen av mine venner minner meg på at jeg hadde blitt avlivet på dagen om jeg hadde vært et husdyr. Heldigvis ble aldri mine foreldre sterilisert, og heldigvis har helsevesenet bidratt med operasjoner, ikke avlivning. Men jeg kan ikke løpe alt for langt, da sier hofta tydelig ifra. Ikke kan jeg sykle for mye heller, da verker knærne, og staker jeg for langt, ja da lugger det i dårlige skuldre. Det er rett og slett sånn at formen er litt bedre enn karosseriet, det er en krevende kombinasjon. Det kan lett føre til havari eller enda verre, totalvrak.

Men jeg trenger ikke å høre mer om det, jeg har opplevd noen solide trøkker jeg vet så inderlig godt hvordan det er. Det er her Olaf kommer inn i bildet igjen, han sa ofte at «vi må fortelle folk hva de kan gjøre, ikke fokusere på hva de ikke kan gjøre».

Jeg liker å glede meg over alt jeg kan gjøre. Sette meg mål som jeg har kropp og tid til å gjennomføre. Det er faktisk ganske mye det også. En ting har jeg lært etter et liv med oppturer, nedturer, triumfer, skader og operasjoner. Det skal stå jævla dårlig til om det ikke er noen ting du kan gjøre. Jeg har alt for mange timer med styrketrening eller på spinnsykkel med fatle, jeg har syklet og padlet med ortose, gått på jakt med to gåstaver og gått på ski med en stav. Hver eneste skitur går jeg med en skulderstøtte. Det går fint det også. Det er uendelig mye bedre enn å la være.

Så ta med deg Olaf sitt budskap, bruk energien på det du kan gjøre noe med, ikke la deg knekke av hva du ikke kan gjøre. Ikke bry deg om hva andre kan gjøre, hva andre sier eller mener du bør gjøre. Konsentrer deg om deg, dine mål og dine opplevelser og hva du kan få til. Det er nesten alltid noe du kan gjøre.

Og forresten, det finnes nok av «eksperter» og andre som sier noe om hva du MÅ gjøre. Tro meg, du MÅ ikke gå på rulleski på sommeren, MÅ ikke trene intervaller hver uke eller MÅ ikke ha en lang tur hver uke om man skal gå Birken under tre timer, det stemmer faktisk ikke. Når det handler om trening og tur er det heldigvis ingenting vi mosjonister MÅ gjøre.

Nå er det høst. Kanskje er det mørkt, kanskje er det glatt og kanskje får du en runde høstforkjølelse. Husk at marka, stiene, høstfargene, kanskje barfrosten, snart snøen og alle mulighetene er der fortsatt. Det er uendelig mye du kan gjøre. Du trenger bare riktig utstyr, en time ledig i dagslys eller en god hodelykt. Det finnes alltid noe du kan gjøre, bruk fantasien, og fantasien er ofte aller best når du er ute i marka på en treningstur